SEMINARIUM

Liv Hanne Haugen — Nordområdebevegelsen

Rundans
jeg burde skrive om dans. Jeg som danser burde kunne skrive om det. For når jeg danser skriver kroppen min det jeg sier, sier de. Så jeg setter meg ved papiret og ser bevegelsen stivne akkurat

i det jeg danser og det skriver kroppen min, sier de. Så jeg setter meg med papiret og vet at bevegelsen vil stivne akkurat i samme øyeblikk den synes. Likevel forteller jeg om en overkropp og en underkropp som faller mot hverandre

vises. Overkroppen er den delen på oversiden og underkroppen er den andre. Disse to faller som sagt mot hverandre men kan også strekke seg fra hverandre. Om en kropp og et rom, om en bevegelse. Om en arm som

kutter overkroppen i stykker mens den faller. Underkroppen henger såvidt på men styrer slik at fallet ikke blir så synlig. Kroppen kan skrive om dette men foretrekker å strekke seg. Fra kroppen, rommet, bevegelsen. Slik får armen plass til å snakke om dans. Og den forteller

siste tids tilfang av bevegelse. Kroppen som skriver, til og med med en sirkel tredd på armen. Armen kutter ordene og tar så fatt på underkroppen. Nye deler oppstår, og et umulig fall får plass i det rommet med en slik kropp i bevegelse. Men det skal jeg fortelle om i neste avsnitt der

EL E (En Liten Epistel)

Begynner man å snakke fordi man slipper opp for bevegelser?
Punkterer ordene dansen?
Dette var utgansgpunkter for egen diskusjon og refleksjon, som beskrevet i motivasjonsteksten som på forhånd var sendt inn til faglig leder for seminaret Ord og Bevegelse på Dramatikkens Hus i Oslo, 9-11 desmber d.å.

Da jeg kom til Oslo var jeg ikke lenger sikker på disse problemstillingen, og i det hele tatt noen, rundt ord og bevegelse.
Var det vanskelig å bruke disse to uttrykkene i sammenheng med hverandre?
Ikke egentlig…
Har det vært vanskelig?
Ja som alt annet innimellom…
Har veien frem til en aksept og forståelse av dette vært lang?
Ja det har den jo, når jeg begynner å se meg tilbake…

Foran en liten gruppe kolleger og andre interesserte, satt jeg på en stor gymball i scenerommet på Dramatikkens Hus, og snakket om dette. Det var lett å snakke fra ‘det gode stedet’ som Siri kalte det. Kolleger før meg hadde varmet opp stedet med sine ord og bevegelser og delt fortellinger om sin vei mot sitt mål. Det var godt å være i det rommet fordi vi hadde tatt hverandre med backstage og på prøver. Der det er artigst å være. Der følelsene mange ganger er ute av kontroll. Der forskning, tvil og spørsmål råder.

Hvordan kunne jeg insistert på at dansen skulle ha større plass i helheten?
Kan jeg stole på at det som skapes gjennom improvisasjonen har en logikk?
Og i så tilfelle hvordan kan jeg snakke om det?
Hvordan kan jeg forankre stemmen i kroppen?

Jeg fikk mye ut av å sitte på den gymballen og snakke. Jeg fikk mye ut av å måtte tenke igjennom min egen vei, fra da jeg syntes det var vanskelig å vite om jeg skulle danse eller snakke eller gjøre begge deler. Det føles lenge siden. Nå øver jeg meg på å la bevegelsen slippe til, være litt ekstra oppmerksom på den. Finne fortellingen som skapes i dansen, stole på at bevegelsen forteller.

Etter seminaret sa jeg til en kollega: «Slike seminarar som dette, føles litt som en opp-reisning». Jeg ble så glad av å se alle, se hvor mye alle som har dansen i bunnen har å spille på. Hvor elegant, og forskjellig sjongleringen mellom disse uttrykkene kan være. Ordene som noen ganger springer ut av en bevegelse, andre ganger omvendt. Rytmen og timingen som vi er så gode på. Kanskje fordi vi har jobbet så mye med musikken inni dansen? Kanskje fordi mange av oss har jobbet mye med improvisasjoner? Kanskje fordi vi har improvisert frem hele forestillinger, både manus og bevegelser, har vi en slik helhetsforståelse av sceneuttrykket?

Det var godt å bevege seg sørover. Dansen og dansekunstnerne her oppe er enda yngre enn i sør. Men det jobbes godt her oppe også for å finne ordene som kan si noe om det ordløse, de som kan skape større forståelse både for oss selv og andre. Ordene er sterke, men uten bevegelse betyr de ikke mye, slik som Brynjar viste. Slikt er viktig for meg å huske på. Seminaret minnet meg på slikt. Så jeg takker nok en gang alle dere som var med på å få dette til og har investert i både handling og ord. Jeg gleder meg med oss!

Hilsen Liv Hanne, Tromsø.

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)