SEMINARIUM

Oppsummering — ved Anette Therese Pettersen og Karoline Skuseth. Avslutning ved Sidsel Pape

Ordet fanger

La oss begynne ved begynnelsen, og i begynnelsen var ordet – men er ordet nødvendigvis tekst? Ord og bevegelse – seminar om tekst og dans: slik lød tittelen på seminaret som ble arrangert på Dramatikkens hus 10. og 11. desember 2011. Ord og tekst, kropp og dans – dikotomier, men fremdeles venner i samme landskap. Flisespikkeri, vil kanskje noen hevde. Mulig, men da øyensynlig spikking på en viktig flis; dette er tematikk det har vist seg et stort behov for å synke inn i. For hva er egentlig tekst? Og hva er ord? Og hva skjer når dette «ordet» settes i direkte parallell til en dansende kropp? Det ble lansert mange spørsmål omkransende disse problemstillingene, blant annet til muligheten for gjensidig koeksistens, retten til å bruke ordet og ordet som et sted i kroppen, en bevegelse i seg selv.

Det å nekte en danser å bruke ord, er som å nekte en skuespiller å bevege seg. Kan man, helt bokstavlig, forholde seg til en slik tese? I løpet av to intense dager ble problemstillinger knyttet til ord og bevegelse diskutert – primært ut fra et dansefaglig ståsted, noe som også var et av grunnpremissene for seminarets kommunikasjonsform. Det ble lagt stor vekt på at plenumsdiskusjonene skulle by på erfaringsutveksling heller enn yrkesmessig kritikk. Under disse forholdene ble overgangene mellom ord og kropp diskutert, så vel som tekst og stemme som et parallelt element satt i forhold til bevegelse, lyd, video og scenerom.

Seminarets første dag startet med Helle Levang Moum, som sammen med danser Magnhild Rem Fossum viste utdrag fra monologen Veronika. Moum viste blant annet til en kurve som fremstiller den kreative prosessen, funnet på nettsidene til BBC. Grafen tegner opp den første kreative fase, videre delen av prosessen der man tviler på sitt eget arbeid, før mestringsevnen tiltar og sluttresultatet ender på et høyere punkt enn det man begynte på. Kurven ble vist til som et nyttig verktøy i arbeidet med tekst og dans, da den illustrerer hvordan man gjerne går inn i en kreativ prosess full av optimisme, men som regel går ut av den - riktignok etter å ha møtt på flere nedturer og øyeblikk preget av sterk tvil – med et skjerpet pågangsmot som overgår den opprinnelige optimismen.

Manus som sluttprodukt

Flere av seminarets deltakere stilte spørsmål ved hvordan de kunne jobbe med tekst uten å ha bakgrunn som skuespiller – her stilte Levang Moum en interessant påstand til skue: i dans oppstår manuset i retrospekt av forestillingen. Den vil ha funksjon som et sluttprodukt og som dokumentasjon, fremfor som et utgangspunkt slik vi kjenner det fra tradisjonell teaterkontekst. Levang Moum fremhever viktigheten av å holde på den første entusiasmen man som koreograf kan føle i møte med konvensjoner som omgir tekst, helt i tråd med den kreative prosessgrafen.

Dette var en tilnærming flere andre seminardeltakere hadde til teksten; det handler i større grad om å jobbe fram et manus enn å jobbe ut fra et. Marianne Skjeldal jobber også ut fra en strategi som definerer manuset som et sluttprodukt. Med utgangspunkt i arbeidet med monologen Bear over (with) me, gjorde hun rede for sine metoder i arbeidet med ord/tekst og bevegelse, ved blant annet å vise til videoeksempler og et tekstutdrag fra sangen Keep the streets empty for me av Fever Ray. Monologen/soloen var en versjon av dansemonologen Ned i mosen med deg menneske, som fortsatt er under utarbeidelse – utdraget ble i utgangspunktet til i forbindelse med work-in-progressfestivalen Rethink Dance 2010.

Intern tekst

I likhet med Levang Moums entusiasme er gleden også for Skjeldal et utgangspunkt for arbeidet, og i dette spesifikke tilfellet eksemplifisert i fascinasjon over sangteksten som utløser for visuelt uttrykk. Hun lot seg inspirere av konkrete tekstlige bilder som igjen ble utgangspunkt for både tematikk og scenografiske elementer – med utgangspunkt i dette gikk hun i studio og lot kamera gå. Deretter transkriberte hun ordene som kom fram intuitivt, silte disse og så som et direkte resultat til slutt konturene av et ferdig manus. Det ser ut til at dette er en tekstprosess, eller metode, som flere dansere benytter – deriblant Siri & Snelle. Videre stiller Skjeldal også spørsmål ved definisjonen av begrepet «tekst»: selv om en klassisk ordbokdefinisjon vil beskrive tekst som noe skrevet – kan man ikke også innlemme språk, fremmedspråk (språk man ikke forstår), lyd (i musikk) og voiceover; altså stemme uten kropp? Skjeldal lanserte også seminarets kanskje mest sjarmerende begrep: Å ta seg selv med storm. Både Moum og Skjeldal fokuserte altså på entusiasmen og gleden, førstnevnte gjennom å holde på entusiasmen fra prosjektstart – og sistnevnte ved å ha gleden som startpunkt.

Det kinestetiske

Per Roar, lørdagens tredje deltaker, inviterte sammen med danser Peder Horgen publikum inn i scenerommet – rett og slett ut på scenegolvet – i en utforskning av følgende tese: hvordan kan man dele en kroppslig forståelse som grunnlag for bevegelsen? Hans tilnærming til dette er at publikum skal kjenne på det å være kropp, og han ønsker å komme fram til en slik gjensidig fysisk kunnskap gjennom å la tilskueren selv erfare sine indre kroppslige strukturer. Slik fremtrer kroppen som noe fysisk, formbart og reelt. Peder Horgen fremførte en kort sekvens etter en introduksjon av rekvisittene «skjelett» og «torso», før man som publikummer selv ble geleidet gjennom en sightseeing i egen kropp. Fra det å flytte vekten rundt på fotbladene til, kroppsdel for kroppsdel, å ende med å innse hvor stødig og fint hodet faktisk er plassert på toppen av ryggsøylen. For teoretikere er dette åpenbare forholdet mellom kropp og dans av og til lett å glemme – man legger gjerne symbolverdi i en bevegelse før man tenker over hvordan de fysiske mekanismene bak den fungerer. Konsekvensen er at når man etter denne sightseeingsekvensen igjen ser Peder Horgen danse, så ser man en kropp i bevegelse – med skjelett, muskler og hud – og kjenner speilinger og refleksjoner av dette i egen kropp. Ordet fungerer her som verktøy for å fremme bevegelsen, plassert lavere enn bevegelsen i hierarkiet av estetiske virkemidler.

Fysiske demonstrasjoner av denne arten var det i grunnen overraskende få av på seminaret. De fleste av deltakerne var konforme i sine presentasjoner, og valgte en tradisjonell foredragsform – som regel i følge med eksempler vist på storskjerm. I lys av dette var det kanskje enda mer befriende å få kjenne på sin egen kropp som verktøy; som et maskineri i stand til å mentalt mime en dansers bevegelser på scenen, teorien om det kinestetiske satt ut i praksis.

Interdisiplinært

Tone Gellein jobber interdisiplinært, og startet sitt innlegg med å vise utdrag fra Body Marks – samt videoklipp fra to andre prosjekter. Hun har erfaring med å jobbe med ulike former for tekst, blant annet med en gitt tekst på forhånd – med utfordringer rundt det å jobbe rytmisk med ord i forhold til en gitt struktur. Hun snakket også om hvordan man kan få tekst ut av noe organisk, av det kroppslige – altså den fysiske opplevelsen av tekst. I likhet med Gellein snakket også Skjeldal om dialogen med seg selv i sitt innlegg: om å la bevegelsen og ordet/teksten komme i forlengelsen av eller i dialog med hverandre. Dette var et poeng som kom til syne i en rekke av presentasjonene og de påfølgende diskusjoner, det virker altså som om flere av dansekunstnerne har et veldig fysisk forhold til ordene og teksten. Formuleringer som å ’la teksten komme som konsekvens eller forlengelse av bevegelsen’ var like vanlige som det å likestille elementene – å se på det som to sfærer i gjensidig dialog med hverandre. Tone Gellein er interessert i hvordan man kan jobbe på samme intuitive måte med tekst som med dans. Hennes foreløpige konklusjon er av progressiv karakter: løsningen er trening. En bevegelse blir ikke automatisert før man har gjort den 40.000 ganger, men da gjør man den til gjengjeld fullstendig uten å nøle – samme metode kan ifølge Gellein også anvendes i tekstarbeid. Hun bruker flere timer hver dag på å øve seg på å skrive i tradisjonen vi kjenner som stream-of-consciousness fra forfattere som James Joyce; på å la teksten komme like intuitivt som bevegelsen gjør. På seminarets andre dag tok scenekunstner Cathrine Bjørndalen opp noe av det samme i sin utforskning av tekst. Hennes parole, eller motto, var derimot hentet fra rapperen Jay-Z og lød som følger: få ordene til jobbe hardere for deg. Dette eksemplifiserer hun ved å bruke ord som «dunk dunk» i forestillingen, ord som opprinnelig er i klassen lydord, eller onomatopoetikon. Ved å frata ordet dets opparbeidede konnotasjoner og redusere det til noe så enkelt som en lydmimetisk sammensetning av bokstaver, skyver man ordet og tekstens relevans i retning et hvilket som helst annet estetisk verktøy.

Ekstern tekst

Helle Siljeholm presenterte sin siste produksjon, Snik og Snok på månen, som hun har laget i samarbeid med Sara Christoffersen og en rekke andre bidragsytere. Utfordringen i dette prosjektet lå primært i en problematikk hvor man vil mye, men har midler til lite – og hvor alle de involverte skal kommunisere tekstlig gjennom arbeidsprosessen, til tross for sine ulike oppfatninger og opplevelser av logikk og dramaturgi i henhold til sitt eget fagfelt. Hvilken plass får eksempelvis bevegelsen når video fungerer som bærende historieelement? Dette er en problematikk man ser resonans av også i presentasjonene til Gellein og Bjørndalen.

Seminarets første dag ble avsluttet med en presentasjon av prosjektet Romanian Dance History 2 ved Brynjar Bandlien. Rettere sagt: Bandlien presenterte seg som Romanian Dance History. Opprinnelig hadde han planlagt å vise videodokumentasjon fra prosjektet, men siden det å bli invitert inn for å vise noe i seg selv strider imot grunnprinsippene for RDH2 – som har for vane å erobre scener i etterkant av andre forestillinger for å presentere fireminutters publikumsfrierier med utgangspunkt i vitnesbyrd fra rumensk dansehistorie - endret Bandlien strategi og presenterte i stedet boken Swedish Dance History (2009). Bandliens strategier dreier seg ofte omkring det å kontekstualisere, og i dette lyset valgte han å iscenesette verket fremfor seg selv. Han plasserte den sølvfargede, tykke boken i midten av en lyssirkel på gulvet, tok noen steg tilbake og begynte selv å betrakte sitt iscenesatte verk, i fire minutter. Slik handler prosjektet også om å kroppsliggjøre et sted eller en tilstand, om å utforske tekst og bevegelse som skjer i møte med selve rommet.

Tekst likestilt med bevegelse

Seminarets andre dag startet med Kristine Karåla Øren, som presenterte et utdrag fra Animal Magnetism 2 av Henriette Pedersen. For morgentrøtte seminardeltakere var det befriende å starte dagen med en presentasjon som var fysisk i sitt uttrykk – eksplosiv og inkluderende. Øren tok i likhet med flere av seminardeltakerne for seg hvordan man kan sidestille teksten med bevegelsen. En måte å løse dette på, er å anvende tekst eller ord som del av improvisasjon – slik Øren gjør i Animal Magnetism 2. Her kommer teksten, eller ordene – i likhet med bevegelsen – i møte med rommet, publikum og den gitte situasjonen. Selvsagt er begge deler til en viss grad inn- eller utarbeidet på forhånd – men verken tekst eller bevegelse er lagt på forhånd. Siden Øren snakker fransk, blir dette bare forståelig for deler av publikum. Hvilken rolle spiller dette for meningsdannelsen og forståelsen av forestillingen? Kan man snakke om en halvveis eller delvis forståelse? Vi ser her klare speilinger til spørsmål som allerede har markert sin tilstedeværelse: hvilken rolle har språket når det tar form som «fremmedspråk», et språk man ikke forstår? I likhet med Bandlien har Øren heller ikke rolle som kropp, danser eller menneske i Animal Magnetism 2 – hun tar rollen som legemliggjørelsen av Frankrike. Hvordan forandrer kroppen seg når den utgir seg for å være en så ekstremt abstrakt størrelse?

Forlengelse av selvet

Søndagens andre presentasjon var det Siri & Snelle som stod for, gjennom utdrag fra forestillingen Seanse, samt videovisning av traileren til forestillingen Making Amerika. De anvender samme metode i tekstarbeidet som blant andre Skjeldal gjør bruk av, de lar altså teksten komme som en forlengelse av selvet, en forlengelse av kroppen. Også Siri & Snelle transkriberer det som blir sagt, og lar suksessivt teksten gjennomgå en silingsprosess. Slik ender de opp med et manus for forestillingen. Manuset inneholder kun teksten som benyttes; ingen sceneanvisninger eller koreografiske beskrivelser. Spørsmålet blir da: hvor stor forskjell er det egentlig på dette manuset og et teatermanus? Hvor går grensen mellom en regitekst, en koreografi og et skuespill? På spørsmål om hvorvidt de ville tillatt noen andre å iscenesette deres tekst var svaret positivt, selv om de ikke anså det som sannsynlig. For utøverne er teksten sterkt knyttet til utøveren, og det virker utenkelig at noen andre skulle kunne bruke dette materialet. Men kan man ikke like gjerne se for seg at noen tolker dette som en tekst med fiktive karakterer – og gir teksten et annet fysisk uttrykk?

Ordene bringer bevegelse

Liv Hanne Haugen viste et utsnitt fra sin siste produksjon, Nordområdebevegelsen, og tematiserte tankens forhold til bevegelsen. I arbeidet med forestillingen hadde hun arbeidet tekstlig i et dansestudio – og opplevde at det å ha muligheten til å bevege seg når man skulle tenke og skrive, hadde store konsekvenser for dette arbeidet. Det er ikke bare bevegelsen som stimulerer ordene, også ordene bringer bevegelse. I Nordområdebevegelsen benytter hun et manus som et forelesningsnotat, men problemstillingen hennes var likevel hvorvidt det er sånn at ordene punkterer dansen – snakker man fordi man slipper opp for bevegelse? Hennes utdrag fra forestillingen bekrefter derimot ikke en slik problemstilling, men var tvert i mot en illustrasjon på hvordan tekst og bevegelse kommuniserer parallelt – og utfyllende.

Seminarets siste presentasjon ble holdt av Cathrine Bjørndalen, da Karstein Solli, som opprinnelig skulle presentere etter Bjørndalen, beklageligvis var forhindret av sykdom. Bjørndalen er utdannet ved Akademi for Scenekunst i Fredrikstad, og har altså i motsetning til størsteparten av de øvrige seminardeltakerne ingen spesifikk dansebakgrunn. Hun beskriver seg selv som både regissør, scenetekstforfatter, aktør og selvstendig produsent – som en auteur bak forestillingen Popdalen. Det var også i rollen som auteur presentasjonen ble holdt, i et detaljrikt scenografisk og audiovisuelt landskap. Som nevnt innledningsvis snakket hun om å la teksten arbeide hardere – og om å trenge dypt nok inn i teksten. Tekstens rolle utenfor det sceniske verket ble også tematisert, i det at hun valgte å begynne sin presentasjon med en non-diegetisk/off-stage stemme som presenterte en kritikk eller anmeldelse av «forestillingen» vi var i ferd med å bli sluppet inn i. Ved å tilby en vurdering av sitt sceniske verk før tilskuerne hadde hatt anledning til å se det, gjorde hun et kløktig dramaturgisk trekk – effekten virket avvæpnende på publikum, enten den opprinnelige «anmeldelsen» hadde vært bra eller dårlig. Som tilskuer blir man gjerne svært var på å være dømmende om noen iakttar at man gjør det. Her ser man altså igjen ordet, teksten eller språket som verktøy, grunnlag for det videre estetiske utrykket.

Den fraværende teksten

Som planlagt var verken programteksten eller kritikken viet særlig fokus i seminaret. Til tross for at dette var gjort med hensikt fra fagansvarligs side – teksten i sceniske rammer er en tematikk stor nok i seg selv - var det interessant at dette likevel ikke dukket opp i diskusjonene. I det konvensjonelle teatret har teksten fortsatt en plass øverst i hierarkiet, men også i dansesammenheng er teksten dominerende på noen punkter. Programteksten har vært, og er til dels fortsatt, en svært viktig forståelsesnøkkel for publikum. For dansekunstnerne i det frie feltet, som dette seminaret primært bestod av, så starter et prosjekt også med tekst: med en søknad. Deretter skal prosjektet presenteres for et publikum gjennom en programtekst, før det (forhåpentligvis) analyseres/tolkes tekstlig av en kritiker. Dette er i seg selv mat for et eget seminar, som forhåpentligvis kan forløses ved en senere anledning.

Hovedtrekk

Som vi har sett gikk flere temaer og problemstillinger igjen gjennom hele seminaret. Teksten som en forlengelse av kroppen, eller en dialogpartner til bevegelsen, var et av disse. Et annet var måten man arbeidet med tekst, hvor flere ser ut til å anvende samme metode. Et tredje gjennomgangstema var erfaring knyttet til kropp. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom Brynjar Bandlien som presenterte seg som Romanian Dance History, eller Kristine Karåla Øren som er Frankrike i Animal Magnetism 2. Liv Hanne Haugen gjorde noe tilsvarende med t-skjorten hun hadde på seg under sin presentasjon, den var nemlig påtrykket teksten: Jeg er et satsningsområde. Spørsmål omkring hvordan man kan kommunisere/overføre kunnskap gjennom kropp ble også diskutert ved flere anledninger, blant annet i Helle Siljeholms Snik og Snok på månen. På sett og vis kan man dele det tekstlige arbeidet inn i kategorier, som intern og ekstern tekst, samt tekst som oppstår i øyeblikket, «umiddelbar» eller «intuitiv» tekst. Noen benyttet seg av en ekstern tekst, som regel en allerede eksisterende tekst som foreligger i forkant av prosjektstart. Andre arbeidet med en intern tekst, altså en tekst som utarbeides av dansekunstnerne. Det ser ut til å eksistere store forskjeller på nærheten kunstnerne opplever i forhold til egen og ekstern tekst. For Siri & Snelle er det for eksempel et ønske om at teksten skal være så autentisk som mulig, men ikke på bekostning av det private.

Flere av deltakerne utviste en blanding av ydmykhet og frekkhet, respektløshet og en frimodig tilnærming til teksten som får tankene til å gå til Hans Thies-Lehmann og hans teorier om det postdramatiske teatret. De senere år har man sett at den dramatiske teksten ikke lenger har en like selvskreven plass som autoritet i scenekunsten – men parallelt med at det norske samtidsteatret har løsrevet seg fra teksten, har altså dansekunsten knyttet den nærmere til seg. På sett og vis kan man si at samtidsteater og -dans beveger seg i retning en felles grunn, et møtested, sakte og søkende fra hver sine poler. Handler dette om visuell dramaturgi? Eller likestilt dramaturgi, eller – like gjerne – befinner vi oss i parallelt landskap som krever egne definisjoner? Likestilt dramaturgi er i teaterkontekst, penneført av professor Knut Ove Arntzen, ensbetydende med at teksten eksisterer på samme premiss som de andre sceniske virkemidlene opererer under. Visuell dramaturgi plasserer teksten underordnet en visuell billedvirkning.

Både for teatret og dansen gjelder uansett samme regel: det er mengden, og plasseringen, av tekst det kommer an på. I begge verdener kan man oppleve at mye tekst likestiller den som et element i et scenisk verk, mens få ord har en tendens til å føre tema og symbolikk i ordets favør. Eksempelvis kunne man skissere opp et fiktivt, enkelt tablå: en danser ligger stille på et scenegulv. På veggen bak henne kan man lese ordet «kjærlighet». Hva hadde effekten vært om man kunne lese «paprika»? Og videre, hva om ordene hadde alternert i en salig blanding med noen hundre andre? Om kroppen hadde fortsatt å være like statisk som ordene er i de første to eksemplene, hadde effekten vært at kroppen, og ikke ordet, hadde blitt gjenstand for symbolfortolkning. For at ordet/teksten skal kunne eksistere som et likeverdig element må bruken av det gjøres «naturlig», og ikke hales inn på en for symbolladet pidestall.

At anvendelsen av ord og tekst i dansekunsten er like variert som innenfor andre kunstformer, er ikke overraskende, Men seminaret avdekket noen interessante metodiske tilnærminger som sannsynligvis er særskilt for dansekunsten. Hvis vi går tilbake til den innledningsvise tesen om at det å nekte en danser å snakke vil være det samme som å nekte en skuespiller å bevege seg, så betyr det ikke nødvendigvis at all dans vil inneholde ord eller tekst. Men bevisstheten omkring teksten ser ut til å være større, samtidig som ordbruken like gjerne kan være fysisk som teoretisk. Det er mulig at ordet fanger, men kan hende setter det i like stor grad danseren fri? For de fleste seminardeltakerne ser det i hvert fall ut til at anvendelsen av ord/tekst i dansekunsten kommer som en konsekvens av at hele kroppen må med.

Karoline Skuseth og Anette Therese Pettersen

www.scenekunst.no

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)