SEMINARIUM

Tone Gellein — Live-installasjon: Training Space og Body Marks

Deltagende observasjon - nye overskrifter.

Jeg har prøvd å ta kroppen ut av ordene og bildene, men jeg kommer ikke forbi live, jeg kommer ikke forbi det unike i det levende møtet eller blikket, denne energien av og fra mennesker. Dette sa jeg, der, i dette intime, digitale og manuelle kunstrommet som Dramatikkens Hus har, da det var min tur til å få fokus.

Å ville komme til det abstrakte via et nærblikk, kroppen er frigjort - allerede, hos dansere, nå gjelder frigjøringen av ordet i dansen og i kroppen. 'Words - What a great potential in dance, for dance' som Doris Humphrey skrev i 1930-tallets Amerika (utgitt posthumt i 1958), et pionèrarbeid. Eller var det hun som sa det? Never mind, noen har sagt det, jeg har lest det i en ganske gammel bok, og det ble forsøkt, spakt diskutert for tjue år siden, men da var det klart at skrift og dans i Norge hadde mindre rom, for utprøving. Forresten, dette minner meg på at vi for ofte blander politiske, akademiske og kunstneriske problemstillinger, med en uklar emosjonalitet. Det er duket for et litt kaotisk måltid, hva er det vi spiser? Champagnefrokost? Jordbær med geitost og kjeks. Gjør det noe? Skal kunst være en forståelig og forutsigbar størrelse, vi kan forvente å få … osv ? MERDE! Det er bare et ord, for faen. Altså lyden av ordet i stemmen på skjermen, i sangen som sang fra kroppen. Spørsmålet mitt har alltid vært 'hvor skal ordene være'? Og selvfølgelig 'hvor kommer de fra?' Si meg hvor du skal, så skal jeg si deg hvor du kommer i fra. Eller omvendt. Nettopp. Det beste, det aller beste var da Kristine Karåla Øren løftet, demonstrativt eller mer nonchalant, det ene benet dansant opp i luften og spurte salen: 'forstår, forstår - forstår dere dette da?' Og resten var også det aller beste. Too much is not enough, (sa Liv Hanne Haugen) og kravet til et hensiktsmessig og balansert rom for deling og diskusjon, hvor også ros er en bedømming. I dette nye rommet, denne nye formen var ordkroppen satt sammen med danseordet og teorikroppen i uforutsigbar strittende bevegelse, umulig å se og si noe om. Dét var fint. Når man føler seg kneblet av ordene begynner virkeligheten å skli. Men for å skape nye bevegelser i ordene kan en utforbakke være en god ting.

Praktisk orientert og teoretisk motivert, innleder Sidsel (Pape) med, den ene eller andre dagen. Er det mulig å skille her? Hvor kommer det fra? Ordet som et sted i kroppen. Teoretisk orientert og praktisk motivert: I retning til og fra, rundt innom, diagonal, opp, henge i luften, snurre, turns, utstrakt, strekt. En lek - mellom alle lagene.

Å akseptere potensialet i språket, i ordene forbi en karakterbygging. Karakterer så ut til å kreve tekst for å dramatisere handlingen - altså tydeliggjøringen av karakteren krever ord og stemme. En måte å møte den abstrakte, men konkrete kroppen på, hvor bevegelsen ikke betyr noe i seg selv, men ordene tillegges betydning. Og ordene bærer fra før av mye betydning og dermed lener kroppen seg inn mot ordene for å bære fram sin mening, sin karakter så den blir forståelig. Et danseteater. Jeg ønsker meg en flyt i språket - slik at ordene får lov til å leve i et parallelt univers eller i en sidestilt dimensjon, hvor forståelse er irrelevant og tilfeldig, men aksepten for formen gis rom, uten at det blir pantomime eller kaudervelsk, kanskje mer musikalsk? Blikket både komprimerer og utvider teksten, tilslører for å abstrahere, konkretisere, lede, leke. Mot å improvisere med tekst som verktøy i dans.

I am You
You are printed

Litt etter litt åpnet kroppene seg og overflaten myknet av en indre vilje, av et indre trykk, et individuelt behov i hver deltaker, hver inviterte kropp, strøket, trukket, lirket, påmint: hit, si noe, fortell, forklar, presisèr - hvem skal vi snakke med - til? Dette hvem ble tydeligere etterhvert som tiden skred inn i rommet, nei - etterhvert som kroppen skred inn i rommet eller: etterhvert som rommet åpnet seg, skrev ordene inn kroppen og ut av munnen og inn i mikrofonen. Heldigvis. Bevart. Et kunstnerstyrt seminar! Hun, fikk det og fikk det ikke. Derfor ble det vårt. Alles. Vi kniste henrykt som i en Emil i Lønneberget-episode da dette åpenbare og skjulte faktum ble stramt brakt til torgs av Pape. Vi spikket ikke tregubbar, men ordene og tanken. Bah for et verktøy denne tanken kan være. Å tenke er å danse - da kommer ordene også. Når jeg danser, tenker jeg i ord-bilder.

'But belief is the way to open the mind, open the man, not only the mind, open the man. Open the man to something else than the object. … What is at stake here? It is not only a new invention of form. This, the declaration: Where is the form? Where is the form?'
—Jean-Luc Nancy, 2010

Flip flapp, knirk, slam, tass, tass, mmmm, øyne, armer, tær, ledninger, ja, og noen ropte på flamsk - Merde!!! Hva beveger dansere? Denne setningen inneholder minst to retninger. Aksjon ut: Hva settes i gang av dansere? Aksjon inn: hva er det dansere blir beveget av? Tredje forsøk: Hva settes i gang av dansere over tid - etter dansen. Ordene kommer inn, via stemmen, kroppen har lyder som kommer ut og gjennom stemmen kommer formuleringer som kan bli til ord, språk, forståelig eller ikke forståelig, men det er der. Der. En stemme som trenger seg på. Og hva er stemmen?

Ordenes mulige brutalitet for en åpen kropp. Jeg snakker ikke i metaforer, jeg mener åpen kropp. Ordenes mulige rom i en åpen kropp, ordenes mulighet foran en lukket dør. Ordene som sted i kroppen. Ordet er kroppen.

Tone Gellein

www.tonegellein.com

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)