SEMINARIUM

Oppsummering — Tid og tradisjon

TID OG TRADISJON – En fragmentert oppsummering av to dagers sprikende diskusjon

Anette Therese Pettersen og Karoline Skuseth

Dansedyrkerne beskriver kunstprosjektet Seminarium som et forsøk på å språkliggjøre dans på kunstformens egne premisser. Seminarium skal invitere til krysspollinering mellom ulike fagfelt, og dermed sørge for en åpnere diskurs på tvers av fagdisipliner. Som teatervitere er det en stor ære å ha blitt så involverte i dette prosjektet som vi har rukket på denne tiden, etter også å ha vært delaktige i pilotprosjektet Ord og Bevegelse som ble arrangert på Dramatikkens Hus vinteren 2011. Da som nå setter vi stor pris på å bli innlemmet i kunstnernes arbeidsprosesser - i kritikervirksomhet møter man gjerne verket segregert i sin «ferdige» form, og behandler, avhengig av kontekst, verket i tråd med rammene som er lagt rundt det.

Tema for Seminarium#1 tar for seg de grunnleggende temaene ’tid og bevegelse, tradisjon og dans’. Grunnleggende av den enkle grunn at man må kjenne sin tradisjon og historie for å kunne sette dem i forhold til egen praksis – samtidig er ´tradisjon´ et komplisert begrep; det kan beskrives som et hjul, et kretsløp, en trend som med jevne mellomrom vender tilbake slik man i motebildet for tiden kan se 80-tallets store grafiske mønstre og svart-hvite kontraster spre seg i vinduene på store varehus. Tradisjon er også en catch-22 – ethvert brudd med en tradisjon vil etter hvert bli en tradisjon i seg selv, som igjen blir utløsende faktor for et nytt oppbrudd, en ny revolt.

I løpet av to dager holdt tolv dansekunstnere totalt åtte presentasjoner på Teaterhuset Avant Garden i Trondheim, som i likhet med Ord og Bevegelse-seminaret hadde en stor formmessig variasjon. Innholdet bar også vitne om svært ulike innfallsvinkler til temaet. Dansetradisjon ble problematisert i forhold til utdannelse, scenerommets tradisjoner, utfordringer knyttet til frontal formidling, utvikling av nye former. Tid ble undersøkt som dramaturgisk virkemiddel – hva skjer med tiden når man bruker den bevisst?

Kronologisk kropp

Først ut var Tone Pernille Østern og Luis Della Mea, som viste et utsnitt av sitt kommende prosjekt Universtrilogien. Østern og Della Mea gjennomførte en improvisasjonsøvelse tilsvarende dem de vanligvis benytter når de utvikler et prosjekt. Mens Østern befant seg på gulvet og Della Mea bak sitt keyboard jammet de fram en arbeidssituasjon. Østern reagerte på Della Meas lydspor, og vice versa. Øvelsen var en del av kunstnernes forprosjekt, som kommer i forkant av prosessen sammen med danserne. Kunstnerne ønsker å utforske ulike måter å åpne et tema på, og en del av prosessen går ut på at Østern erfarer gjennom sin egen kropp før hun starter selve koreografiprosessen sammen med utøverne. Denne gangen var det tid som fysisk størrelse som var tema, med spørsmål omkring hvorvidt tid kan være uregelmessig og hvorvidt man kan tenke kroppen som en kronologisk størrelse.

Det var interessant å merke seg hva som skjedde når denne vanligvis så private situasjonen ble iscenesatt foran et publikum. Østern bruker repetisjon bevisst som et verktøy når hun arbeider med sine dansere, og opplever at dette fungerer som en teknikk for å sone inn i samme tempo, i en puls som forestillingen setter. Østern og Della Mea opplever også at rom er lettere å krumme enn tid, og viser til verdensrommet for å gjøre det lettere å begripe disse ufattbare størrelsene. Rommet kan endre karakter avhengig av ytre faktorer man påfører det, men kan man si det samme om tiden?

Virkeligheten som paradoksal

Tone Gellein holdt performanceforedraget 1-0, binary numbers, a metaphor for rhythmic structure?. Synkront med foredraget viste hun en film, som blant annet viste danseren Vitor Truzzi. ”Å jobbe med kunst handler om en fornyet bevissthet rundt gårsdagen”, var en av Gelleins påstander – med henvisning til hvordan persepsjonen stadig endrer seg og med det ens oppfatning av tradisjonen. Bidraget oppfordret som sin forgjenger til å ta steget ut i spørsmål som ikke nødvendigvis har noen svar, blant annet ved å referere til teoretikere som Charles Olson: Hvordan få et todimensjonalt plan til å springe ut i «alle» punkt? Dans kan aldri være ett punkt – forståelse av rom og tid er en av forutsetningene for å kunne forholde seg til denne kunstformen, flerdimensjonalitet er nærmest dens egenart. Likeledes må dansetekst inneholde en samtidighet av abstrakt og konkret, en balanse mellom tradisjon og improvisasjon. All kunst er lokal, slik alle mennesker er det. Menneskekroppen har erfaring fra alt levende i verden. Er det mulig å ikke forholde seg til sin samtid?

Tilstedeværelsen i øyeblikket

I likhet med Østern og Della Mea presenterte danser og koreograf Kari Hoaas et nokså rått materiale i work in progress-format. På vei inn i rommet fikk alle tilskuerne utdelt hver sin hemmelighet som var nedskrevet på en sammenkrøllet papirlapp. Denne skulle tilskueren holde på, uten å lese den, gjennom presentasjonen. Hoaas åpnet med å møte blikket til hver enkelt tilskuer, som et stille hei. Ønsket var å undersøke måter for å oppløse publikums opplevelse av tid i sceniske situasjoner, basert på en iakttakelse av hvor lite tid vi bruker på å se hverandre i løpet av en vanlig dag. Hvordan skaper man rom for identifiserende møter? Presentasjonen hadde vann som et omdreiningspunkt, da vi alle stort sett består av hele 70% av denne kjemiske forbindelsen.

Avslutningsvis åpnet publikum sine hemmeligheter, og ble oppfordret til å se på presentasjonen med disse i mente. Hemmelighetene var korte setninger av typen «a good teacher protects his student from his own influence» - i kraft av sitt eget virke som lærer på Norges dansehøyskole reflekterte Hoaas altså over flere deler av sin egen praksis gjennom det sceniske verket. Publikum ble bedt om å komme med innspill til hvilke skift man burde ha i lys, kostymer og farger, og ble slik delaktige i utformingen av Hoaas idé.

Den innledende delen av presentasjonen, der utøverens blikk i tur og orden tok seg tid til å møte hver og en i publikum, ble oppfattet på svært ulike måter av Seminarium#1s deltakere. Seansen kunne tolkes som en forskyvning av maktbalanse der tilskueren ble omgjort til scenisk objekt, avkledd, mens den av andre ble opplevd som en behagelig anerkjennelse av samtlige tilskueres eksistens. Likeledes fikk stillhet en symbolladet verdi – en hører sjelden, i alle fall ikke som publikummer, så mye på nettopp fraværet av lyd som når det er helt, helt stille.

Publikumstradisjoner

Tema for den siste presentasjonen denne dagen var publikumstradisjoner. Danserne og koreografene Ida Wigdel og Kristina Søetorp presenterte et utsnitt og dokumentasjon fra sin forestilling Near. Far. Wherever you are. som ble vist på Dansens Hus i april våren 2013. I forestillingen finner man referanser til stort sett alle de ulike retningene og tradisjonene man har innenfor norsk dans, og forestillingen er et forløsende eksempel på humor og satire innenfor dette feltet. Forestillingen ble vist på Dansens Hus sin store scene, og hadde nesten fullsatte saler gjennom visningsperioden. Publikum representerte hele spekteret mellom ytterpunktene av innsideinformasjon om norsk dansemiljø: fra noviser til eksperter i dansekunnskap, for ikke å snakke om alle mellomposisjonene mellom disse punktene. Spørsmålet Wigdel og Søetorp brakte til Seminarium#1 var følgende: hvordan spiller publikums egne tradisjoner inn på persepsjonen av en forestilling - og i forlengelsen av den, opplevelsen som helhet? Hvor viktig blir kjennskap til referansene som benyttes for forestillingsopplevelsen?

Kompaniet The Line ble startet da Wigdel og Søetorp var studenter ved KHiO i 2003, og oppsto som en avreaksjon, et behov for et fristed i en utdanningssituasjon preget av et bombardement av inntrykk og tradisjoner man som student skulle tilegne seg. Hvordan skulle man frigjøre seg fra tradisjonen og skape sitt eget uttrykk? Ti år senere er materialet kompaniet tar sitt utgangspunkt i gjenstand for flere grunnleggende spørsmål vi må behandle i vårt forhold til dagens scenekunst. Hva er publikums rolle i opplevelsen av et verk? Hva ender man opp med om man forsøker å få med «alle»?

Tid og tradisjoner

Som beskrevet var denne første Seminarium#1dagen viet både ’tid’ og ’tradisjon’. Dagens to første presentasjoner omhandlet tid, særlig selve opplevelsen av den. Med Tone Gellein kom også spørsmålet omkring tradisjon inn: Hvordan kan man bryte med en tradisjon, men samtidig forholde seg til den? Både Hoaas og Wigdel/Søetorp tematiserte publikumstradisjoner, om enn på ulike måter, og med Wigdel/Søetorp ble også kjønnsrolletradisjoner tematisert. Flere av scenene fra Near. Far. Wherever you are. spiller på en skjevhet i fremstillingen av kjønn på scenen, samt bakenforliggende maktstrukturer. Dette ble blant annet illustrert gjennom en scene som viser en kvinnelig dansestudent i en undervisningssituasjon med en mannlig lærer, hvis holdning og henvendelse til studenten tidvis har et både brutalt og sexistisk preg.



DAG 2


Nevrovitenskap og kinestetikk

Opprinnelig var det koreograf Sigurd Johan Heide som skulle åpnet denne Seminarium#1dagen med en presentasjon av prosjektet Audience-Performer Interactivity (API), som gjennom interaktivitet undersøker hvordan tradisjonelt sett ikke-lineær folkedans kan brukes dramaturgisk, koreografisk og som uttrykksform. Da Heide måtte melde avbud grunnet en skade, var danser Marit Stranden sporty nok til å ta presentasjonen på sparket. Forestillingen hadde blitt vist bare dager før Seminarium#1, og består i korte trekk av at publikum inviteres opp til tradisjonell samværsdans av forestillingens utøvere. Ved først å bli introdusert til en øvelse lignende barneleken ´tante knute´ ble publikums forsvarsmekanismer senket, og veien videre til å bli ledet inn i pardanselementer og ringdans ble lettere. Seminarium#1s publikum fikk være med på et utdrag av disse momentene, der publikum i forestillingskonteksten var med på en gradvis oppbygning av tillitskonstruksjon i forholdet utøver-tilskuer som resulterte i en sekvens der folkedansere danser over og rundt publikum liggende på gulvet – eksponerte og utsatte, men samtidig gitt et nytt utgangspunkt i forhold til hvordan man vanligvis opplever dans på en scene.

Marit Stranden er i tillegg til å være folkedanser også biolog, og forsker på nevrovitenskap på NTNU. Dette arbeidet innebærer forskning på muskelsans og reseptorer, hvordan sanser og opplevelser huskes av en kropp – som i Tone Gelleins diskusjon ble kroppens hukommelse tatt opp som en naturlig forlengelse av dette. Samtalen omhandlet videre forestillingens brudd med publikumstradisjoner gjennom å gjøre tilskueren til en (inter)aktiv deltaker. Hva er det man ønsker å oppnå med involvering av tilskueren? Omhandler det en aktivisering, eller like mye en sosial utforskning? I tillegg bringer folkedansen med seg et spørsmål om hvor grensen mellom scenisk dans og samværsdans går. Grovt forenklet kan man si at den sceniske dansen oppretter et mer eller mindre klart skille mellom utøver og publikum, der sistnevnte betrakter førstnevntes dans. Samværsdans, som klubbdans, swing eller folkedans, er ikke nødvendigvis avhengig av et publikum og her er aktiviteten viktigere enn at noen betrakter fremførelsen av den. I dette tilfellet viskes grensene mellom klassifikasjonene ut, gjennom et første steg hvor publikum tror de skal betrakte folkedans som scenisk dans – og i et andre steg ved at de inviteres inn i dansen som dermed fungerer i en dobbelposisjon som både scenisk og samværsdans. Spørsmål ble reist i forhold til publikums forventninger, men også til publikums persepsjon av en forestilling – hvordan oppleves den når man selv er delaktig i forhold til når man ser på den som et segregert scenisk verk på en scene 70 meter unna?

Utbrytertradisjonen

Samværsdansen ble etterfulgt av Vrangforestilling, bestående av Marte Reithaug Sterud, Ann-Christin Berg Kongsness og Sigrid Marie Kittelsaa Vesaas. Deres tema var hvordan man kan undersøke kroppen som bevegende og dialogisk subjekt og tradisjonsbærer for å problematisere hvilken dansearv man ønsker å overbringe. Sterud, Kongsness og Vesaas startet sin presentasjon med å bygge rommet hvitt – gjennom å dekke store deler av scenegulvet med biter av hvit presenning som de så lot strekke seg inn i publikumsamfiet og slik bryte skillet mellom scene og sal. «Du må ikke trakke på det svarte, for da går alt til helvete», forklarer Ann-Christin Berg Kongsness delvis lattermild, delvis unnskyldende idet vi er på vei ned på scenegulvet og inn i Vrangforestillings valgte rom. Sittende i ring inviteres publikum inn i en samtale omkring tradisjon, og da særlig utbrytertradisjonen. Opplevelsen av kontekst, og hvem som legger premissene for denne, blir total.

Vrangforestilling er ifølge kunstnerne selv et sekkebegrep åpent for alle innfall. Kontekst er et aktivt brukt begrep som snus i kompaniets favør – slik er Seminarium#1 med på Vrangforestilling, ikke omvendt. Kunstnerne legger fram problemstillinger de jobber med, blant annet hvorvidt dans er plassert hierarkisk som en undergren til teater, og forholdet mellom hva og hvordan blir tatt nærmere i betraktning. Ved første øyekast kan det virke som førstnevnte blir nedgradert i forhold til dette hvordan, men som Tone Pernille Østern påpeker i plenumssamtalen finnes det utallige avarter av forholdet mellom disse to momentene innen alle kunstformer. Man kan spørre «hvordan hva?», «hvordan hvordan?» og så videre ad infinitum. Begrepene er uatskillelige, og essensielle for dans såvel som teater. Det er interessant å følge Vrangforestilling videre med tanke på hvordan de løser sitt problem i forhold til overbringelse av dansearv, da et grunnriss i selve prosjektet er et opprør mot alle bestående dansetradisjoner.

Kirkedans

Med Margrete Kvalbein ble publikumstradisjoner igjen brakt på bane. Kvalbein har lang erfaring med dans i kirkerom, og i anledning hennes presentasjon ble scenerommet bygget om til en skisse av dette. Undertegnede stod i døra og ønsket publikum velkommen ved inngang etter lunsj, og fungerte slik som kirketjenere, som en referanse til velkomsten man får ved inngang til en gudstjeneste. I tillegg til publikumsamfiet var det plassert stoler på scenegulvet i samme formasjon som menighetens benker i skipet. Kvalbein illuderte videre noen av de viktigste elementene i en kirke med hvite krittstreker, og hennes innlegg stilte spørsmål ved hvordan vi forholder oss ulikt til de to tradisjonstunge rommene: kirkerommet og scenerommet. Hvilken betydning har tro i en slik konstellasjon? Og hvilke likhetstrekk har rommene, blant annet i form av publikums følelse av eierskap gjennom innarbeidet bruk – altså opparbeidelse av en tradisjon ved stedet? Kvalbein uttalte blant annet at hun opplevde scenerommet som mer begrensende enn kirkerommet, og stilte spørsmål ved de skjulte maktfaktorene i tradisjonelle scenerom.

Kvalbein viste videre til kirkemusikk og klassisk ballett som arkaiske kunstformer vi stadig vender tilbake til. Hvorfor er det slik at klassisk ballett brukes som referansepunkt for vår oppfattelse av samtidsdans? Igjen er kontekst et sentralt begrep, plasseringen av en samtidsdanser i et kirkerom bærer for mange en annen umiddelbar tolkning enn om man opplever den samme danseren i gjenskapelsen av en kirke i en tradisjonell black box.

Overgangsalder

Danser og koreograf Steffi Lund fikk æren av å avslutte Seminarium#1 med sin presentasjon/forestilling som omhandlet overgangsalderen. Hovedspørsmålet til Lund var hvorvidt vi er villige til å betale for å se en rynkete, saktegående 75 år gammel danserinne danse en krokete men nytelsesfull koreografi – og det umiddelbare svaret fra publikum var et rungende JA. Lund er her inne på en essensiell del av tematiseringen av tradisjon, nemlig den som handler om makt. Hvilken makt har scenekunstnerne selv til å endre de tradisjonene de oppfatter som hemmende? «Kroppen tar urimelig mye plass», forteller Lund som en del av sitt bidrag. Alle kroppslige prosesser burde kunne brukes som inspirasjon – forfall er også en bevegelse. Tematikken dreier samtalen inn på et politisk spor, der begrep som ´scenisk demokrati´ hører naturlig hjemme. Hvordan styrer man som kunstner, men også som konsument, et hierarki i møte med et rotfestet skjønnhetsideal?

Maktbalanse

Grovt forenklet kan man kanskje si at Seminarium#1s første dag omhandlet tid, mens tradisjon ble sterkere tematisert på dag to. Både Wigdel/Søetorp og Lund tematiserte i sine innlegg hvordan latter, ironi og satire både kan skape distanse til et materiale – men vel så gjerne også tillit. Og nettopp tillit var et nøkkelord gjennom hele Seminarium#1: tillit mellom utøvere, tillit til publikum og omvendt – på tvers av tradisjoner og bevegelser. Seminarium er selv også som form avhengig av tillit, mellom alle deltakere, for å fungere. I rommet møtes ulike diskusjonstradisjoner, og gjennom to dagers samtale får deltakerne tid til å utvikle og prøve ut tanker.

Vrangforestilling tematiserte i likhet med Kvalbein tradisjoner knyttet til rom, både gjennom bruk av rommet og makten som skjuler seg bak det. Vrangforestilling valgte å legge et rom oppå det eksisterende scenerommet, gjennom å flytte en hvit flate – i stedet for en hvit kube – inn i rommet, mens Kvalbein skisserte opp et kirkerom oppå scenerommet for undersøke de to ulike rommene og deres tradisjoner og maktstrukturer.

Publikumstradisjoner ble et noe overraskende tilbakevendende tema, som både tok for seg utøvernes tradisjoner knyttet til publikum og omvendt – samt interaksjon mellom partene. Også her er vi inne på aspektet makt, da det er utøverne som inviterer tilskueren inn i scenerommet og potensielt gjør tilskueren til en utøver. Det handler ikke bare om makt i den aktuelle situasjonen, men også hvordan hver enkelt forestilling er med på å befeste eller endre publikums forhold til tradisjoner. Derav faren for å utløse en slags Ann Liv Young-refleks, som altså er en referanse til den amerikanske scenekunstneren som aktivt benytter publikumsinvolvering i sine forestillinger, og som ikke er kjent for alltid å behandle publikum like forsiktig. Denne ALY-refleksen går da i korte trekk ut på at man involverer publikum på en slik måte at publikum sverger på aldri, aldri noensinne å oppsøke ’interaktivt’ teater igjen – og man har dermed en relativt stor innvirkning på vedkommendes tradisjonsmønster og eventuelle brudd med dette.

Nye tradisjoner

Dette må man imidlertid ta høyde for all den tid grensene mellom kunstformer som dans, teater og performance i løpet av de siste tiårene har blitt utydelige på grensen til ikke-eksisterende. Kunstformer låner av hverandre, utfordrer sin egen eksistens og dermed maktbalanse tilhørende sosiale rom og andre innarbeidede konvensjoner. En utfordring av publikumstradisjoner er nødvendig i denne sammenheng, og er en del av en nødvendig fornyelse av feltet. Vi tillater oss å si det med professor Egil Bakka fra NTNU, som var en av de spesielt inviterte medlemmene av publikum under Seminarium#1: tradisjon er et bål, som nøres av stadig vedtilførsel fra alle bidragsytere i kunstfeltet. Bakka kan tolkes i flere retninger, blant annet kan hans metafor tolkes som en kritikk av selve Seminarium som en hage som hegner om sin såfrødyrkingsprosess i en slik grad at man gjerder det hele inne med piggtråd. Samtidig kan det være en kritikk av hvordan man diskuterer – at temperaturen på samtalen holdes lun og aldri når svettepunktet. En tredje tolkning kan være en kritikk av måten dansekunstnere ikke utfordrer hverandre, eller lar seg utfordre. Og sannsynligvis vil alle disse tolkningsalternativene ha i hvert fall et snev av sannhet i seg. Vi tar med oss dette inn i Seminarium#2, og etterstreber et rom som kan tillate seg å veksle i temperaturer – men uten å fryse eller røyke noen ut. Som i Seminarium#1 vil vi utfordre rommet, overta rommet, involvere publikum og strekke på tiden.

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)