SEMINARIUM

T. P. Østern og L. Della Mea — Fortettet tid blant venner

FORTETTET TID BLANT VENNER

Tone Pernille Østern (koreograf, dansekunstner)
Luis Della Mea (komponist, musiker, dansekunstner, medkoreograf)

På jorda i vårt daglige liv oppfatter vi tidens regelmessighet som en trygghet. Klokka tikker alltid framover og vi vet i stort sett hvor vi har tiden, selv om opplevelsen av den påvirkes av vår sinnsstemning.

Tid sett i lys av fysikkens lover, og nedbryting av de kjente fysiske lovene i svarte hull, oppfatter vi som noe skremmende. Tanken på
at tiden er noe helt annet enn vi har trodd at den er, er overveldende. Pulsen øker. Bare tankene på tid påvirker våre kropper.

Tid forstått på denne måten er tema for vår arbeidsprosess, som vi viste et glimt av på Seminarium#1. Prosessen er en del av arbeidet med en universtrilogi av Inclusive Dance Company (SPACE ME (2012),
Stjernestøv (2014) og ukjent del (2014?)).






Puls blant venner

Tid sett i perspektiv av fysikkens lover er et tema som gir oss hodepine og hjertebank. Tanken på krum, uregelmessig tid er umulig og får hjernen til å slå krøll på seg selv.
Å krumme tiden i kroppen føles like umulig. Det er mer nærliggende å tenke at kropp er rom - men kropp er også tid. Kroppen tikker og går og tiden fester seg på den.

Likevel; kroppens tikking er ikke regelmessig.
I det vi reiser oss for å gå ut på scenen på Seminarium#1 gjør dens uregelmessighet seg gjeldende. Pulsen øker, tiden går kjappere i kroppen. Vi skal vise en arbeidsprosess, noe helt uferdig, noe pågående og enda formløst. En prosess som i utgangspunktet er introvert og lite performativ skal åpnes og vises. Det eneste holdepunktet er å holde fast ved selve ideen: krum, uregelmessig tid – i dans og musikk.

Det som pulserer tilbake til oss fra publikum på Seminarium#1, er likevel en følelse av å være blant venner. I det vi er i gang, improviserer, prøver, tester, så føler vi alles blikk på oss som et interessert og nysgjerrig blikk. Det er konstruktivt og støttende å få det blikket på seg i en utprøvende prosess. Det åpne blikket fungerer åpnende. Det gir ro og skaper tid: tid for å prøve. Det er en opplevelse vi tok med oss fra Seminarium#1.

Fortettet tid

De to seminariumdagene som helhet ble også en helt spesiell tidsopplevelse. Tiden ble fortettet av mening. Seminariets dynamikk ble drevet fram av publikums nysgjerrige blikk på de ulike bidragene, som selv om de var svært forskjellige likevel snakket med hverandre gjennom hele seminariet. Aspekter – ofte overraskende - av tid og tradisjon bandt sammen dansede innslag med spørsmål og samtaler mellom utøvere og publikum. Fram snek seg også andre og store temaer som skarpe grenser mellom dansesjangere, pedagogikk som viderefører av stereotypier og behovet for konstruktive språk om dans. Det er virkelig viktige temaer for et dansefelt i stadig utvidelse og forandring.

Vi gikk fra Seminarium#1 med en følelse av berikelse og fornyelse. Gjennom å la tid og tradisjon være gjenstand for visning og diskusjon, rokker man ved selve tradisjonene. Det er bra; veldig bra.

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)