SEMINARIUM

Steffi Lund — En ny tradisjon?

EN NY TRADISJON?

Steffi Lund

Det jeg sitter sterkest igjen med etter Seminarium # 1 er det positive klimaet, det jeg opplevde som en åpen & åpnende, nysgjerrig og sjenerøs grunntone som gjennomsyret både samtalene og samværet. Det er gledelig at det er så stor variasjon i dansefeltet, mange ulike tilnærminger, spørsmål og temaer. Et uensartet felt, det trenger vi, det er et sunnhetstegn, det bør være et mål, alle uttrykkene som utfyller hverandre, et ’fett’ felt med respekt for hverandres forskjelligheter.

Jeg er takknemlig for å ha fått lov til å titte inn
i arbeidsprosesser og tankerekker.

Jeg liker modellen å skulle forholde seg til en ’oppgave’ (her: ’Tid og bevegelse. Tradisjon og dans’). Mitt prosjekt (’En ny tradisjon? Historier fra rute 631 Fagerstrand og andre betraktninger.’) hadde ligget og ulmet et års tid, først som en trang til å ta tak i temaet overgangsalderen, så som idéen om å initiere et kollektivt stykke rundt dette, en forestilling med mange involverte, deretter som lyst til å gjøre en solo slags stand up act på dette stoffet. Jeg grublet på hvor eller
i hvilken sammenheng det ville passe å vise det, hva kunne være en egnet arena? Da Seminarium-utlysningen kom tenkte jeg at dette kunne være et riktig forum for et sånt mellom-alle-stoler-stykke, også fordi prosjektet inneholder mange svært konkrete, direkte uttalte spørsmål og problemstillinger, mye diskusjons/refleksjonsstoff.



Siden Seminarium er et danse/scenekunstfaglig forum med en definert overskrift, fikk arbeidet mitt både mer retning, og antok nye retninger - blant annet ble det elementet utløst at jeg ikke bare ville tematisere den middelaldrende overgangsalderkroppen generelt, men også ta for meg det å være (middel)aldrende danser. Samt sette det hele inn det store perspektivet at kroppen ikke bare uunngåelig forfaller men at vi skal dø.

Stykket handler om livets overgangsaldre, om å miste en illusorisk følelse av kontroll over kroppen, om hvordan kroppslige prosesser, for eksempel hormoner og sykdom setter ’oss’ ut av spill, eller bringer oss ut av balanse. Kan dette kanskje brukes positivt, kreativt? Det underliggende hovedbudskapet er at vi går glipp av mye (livs)erfaring/kompetanse, mange historier/perspektiver og mye berørende/givende dans ved at dansere fortsatt trekker seg tidlig tilbake fra scenen. Implisitt setter jeg spørsmålstegn ved det som er ’godtatt’ kropps/bevegelsesestetikk i dansen. Sakser fra min egen tekst: ’All logikk tilsier at enhver kroppslig prosess burde være hyperinteressant å bruke som stoff, som råmateriale, som inspirasjon! Forfall er jo også en bevegelse!’. Spørsmål: Har vi en berøringsangst for kroppen → døden innenfor vår kunstform hvor nettopp kropp/bevegelse er sakens kjerne…? Jeg tenker stykket som en inspirasjon og utfordring til oss, til nettopp å fortsette vår utøvende virksomhet! Ikke bare skrive og snakke om det, ha ha - jeg lover meg selv at jeg i noen kommende stykker skal holde mer kjeft, og la bevegelsen i rommet få mer plass. Ta meg selv på ordet og på alvor, m.a.o.

Denne prosessen har også handlet om å prøve ut en ny form. Jeg vet fremdeles ikke om ’En ny tradisjon?’ er en forestilling, om det er dans?, teater?, eller et foredrag, eller fortellerteater, eller en litt alvorlig stand up act, eller en slags performance…? En blanding av alle disse? Eller noe annet/nytt? Jeg vaker inn og ut av å være/iscenesette ’meg’ og ulike karakterer. Dette har jeg dratt lenger, eller gått mer inn i, enn før. Jeg snakker mye mer enn jeg har gjort i tidligere arbeider. Å skrive et såpass omfattende manus har vært en ny og inspirerende erfaring. Manuset er knadd og fikk sin endelige form gjennom arbeidet med kroppen på ’gølvet’.

Det spiller vel egentlig ingen rolle om en ’En ny tradisjon’ ikke kan sjangerbestemmes, men på mange måter ville det være interessant å presentere det som danseforestilling! Formidlingen av stoffet, av spørsmålene gjennom kroppen, gjennom bevegelsene, er helt essensiell. Så kan også begrepet dans få en ytterligere ’strekk’… (her motsier jeg meg selv, i og med at jeg ovenfor sier at nå skal jeg jamen danse mer, men sannhet = paradoks og vi kan jo uansett evig diskutere hva dans er).

Jeg ønsker å takke alle som har sett visninger av ’En ny tradisjon?’ i studio underveis i prosessen, ikke minst Hilde Rustad som fikk meg til å kutte over halvparten av teksten og bevege meg mer. Jeg vil også takke Espen Benoni som går i 2. klasse på musikklinjen på Ski vgs, som laget kompet til rap’en jeg skrev til stykket.

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)