SEMINARIUM

Sigrid Marie Kittelsaa Vesaas

Seminarium, krysning mellom kunstprosjekt og seminar, som skulle skape grobotn for dansekunsten. Eg kjenner at eg har blomstra i mine kunstneriske samarbeid, men no etterkvart er det fint å kjenne på rota, som eg forstår at eg deler med enno fleire, til dømes med dei andre blomane i buketten på Seminarium #1 i Trondheim 2013.

Vrangforestilling undersøker kroppen som dialogisk subjekt og tradisjonsberar som stiller seg kritisk til kva tradisjonar ein vil overbringe vidare. Dvs å ta alle valg på nytt utifrå eigen etikk og interesse. Det eg gjer er mitt valg, og det kan falle under tradisjonen, eller det kan falle utanfor. Det er ikkje eit poeng å falle utanfor, men det er eit poeng å ha valgt det sjølv. Og det er eit poeng viss det skal ryddast plass for min dans, så vil eg bidra med det som er nødvendig. (For kven?)

Korleis fungera dialogen mellom alle dialogiske subjekt i det kvite rommet me inviterte inn til. Raust trekk å legge hovudet i gapestokken ved å påstå det eine og andre ungt og obsternasig med friskt ungt mot, men fylleangstkjensla kom krypande, særskilt sidan det blir hogd i stein på internettet der det dialogiske aspektet ikkje er gjeldande.

Illusjonen er velkomen med i vrangforestilling, men styrken til dansekunsten, scenkunsten, dansekunsten, er her og no og den dialogiske situasjonen. For å forsterke den dialogiske situasjonen , som inneber at faktiske tid og rom, og publikum, er med å farge kunstverket, invitera me publikum ned til oss. Slik at me stod i sama båt. Var saman. Vrangforestilling ynskjer ikkje illustrere noko anna enn det som skjer her og no. (sjølv om det kvite som slukte det svarte ville mellom anna kommmunisere/illustrere nettopp det) "Me fokuserar meir på korleis, og tek lett på kva". Teateret er god på kva, dansen er god på korleis. Kvifor på død og liv ein skal fjerne seg frå teateret er vel fordi ein kjenner på danseteatertradisjonen som ikkje kjem oss til gode. Tradisjonen som ligg hjå lesaren, men kanskje aller verst hjå oss sjølve, der me har legitimert dansekunsten vår med teatrale rettferdiggjeringar. Og brukar språket frå teateret for å snakke om dans. "Gjennom å ikkje ha eit eige språk for dans, så forblir dansekunsten teaterets veslebror" . Me brukar fyrste del av livet til å lage eit bilete på korleis ein sjølv, verda og kunsten er, også brukar ein resten av livet på å forstå at det ikkje stemmer- og at ein sjølv har makta til å definere det. Me vil ta alt tilbake og byrje å definere. På dansens premiss.

Det er irriterande korleis det er enklare å snakke om kva ein IKKJE vil, kva ein vil fjerne seg vekk frå. Slik må det kanskje vera for å nærme seg dit ein vil , som ein ikkje veit enno. For å ha eit haldepunkt, eit motpunkt, som ein kan navigere utifrå. Frå det kjente, inn i det ukjente utanfor språket. Kunsten.

Marte Reithaug Sterud

Jeg kommer ikke over hvor uvant følelsen av å være innafor er. Jeg er innafor, tatt med på Seminarium #1, inn i black boxen på Avant Garden og av folk som vil at jeg skal være der; folk som jeg har sett opp til en stund og folk som jeg ikke visste at jeg ser opp til før nå. Jeg blir nervøs av å være ønsket, nervøs av at folk vil meg vel; her er ingen å sparke borti, ikke et lite dytt engang. Når vi skal snakke om hverandres arbeid, tør jeg ikke åpne kjeften min for jeg bryr meg så altfor mye og jeg tenker at dette tåler ikke hjertet mitt akkurat nå, pinglehjertet, men så hører jeg at andre bryr seg like mye som meg og jeg blir sittende og lytte. Og jeg oppdager at jeg ikke egentlig trenger å si noe som helst fordi de andre sier det allerede; vi snakker fra samme sted. Jeg må rett og slett venne meg til tanken på at det finnes et ’vi’ her, og at dette vi’et faktisk sparker i samme retning, nemlig i alle retninger på engang, for det er det dans og refleksjon gjør – tar rotta på hva det enn skulle være - uten at vi nødvendigvis snakker om det, vi bare jobber med dans og refleksjon fordi vi er genuint interesserte i dans og refleksjon. Samtidig vet vi at interessen kommer fra et sted; det er ikke tilfeldig at vi sitter samlet slik i scenekunstens svarte høyborg og oppriktig røres av hverandres kunstneriske bidrag, kjenner kanskje for første gang på kollegialt fellesskap og tilhørighet og nærmest kaster oss som gribber over det potensielt politiske bidraget til The Line, som stikker den skadede dansestoretåa si bortpå et saftig stykke av det fordummende og undertrykkende som gjør at vi sitter her i dag og fremmer refleksivt arbeid med dans. Det er nesten for mye av det gode for ei som sverger til det jordnære, men ikke egentlig, for jammen er jeg innafor akkurat der jeg vil være. Og plutselig vil jeg danse.

Ann-Christin Berg Kongsness

Dagen derpå sitter jeg igjen med svarte høl grunnet total overveldelse, mild fylleangst fordi jeg har null kontroll over hva jeg har sendt ut i universet (vært med på verre), men mest av alt takknemlighet over å ha fått være en del av dette, at jeg er en del av dette feltet. Takknemligheten renner over i denne teksten og dessuten bakover i tid, jeg hadde tenkt til å plassere meg selv i en historisk kontekst, rydde opp etter meg for å ha mitt på det reine, men nei. Dette kommer til å bli inderlig og muligens kleint, men det forbeholder jeg meg retten til. Jeg tar herved tilbake inderligheten, folkens! Og det handler om folk.

Marte Reithaug Sterud, Sigrid Marie Kittelsaa Vesaas, Solveig Styve Holte og Ingrid Berger Myhre er eminente medsammensvorne og danser fletta av hvem det skulle være

Mårten Spångberg introduserte meg for koreografi som utvida praksis og ga meg mot

Julyen Hamilton ga meg den filosofiske tilnærminga til dansen fra innsida av praksisen

Loan Ha ga meg tilbake trua på utøveren

Skolen for Samtidsdans ved Camilla Myhre og Caroline Wahlstrøm Nesse ga meg et nytt etisk utgangspunkt jeg kunne stå inne for og var de første som behandlet meg som en kunstner

Heine Avdal/Deepblue`s Box with Holes overbeviste meg om at jeg ville bedrive dansekunst til jeg stupte

Vigdis Langeggen Eriksen introduserte meg for den reflekterte dansen

Og herved innfører vi en ny tradisjon og lar dansen få det siste ordet.

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)