SEMINARIUM

SPIRE

Astrid Groseth og Cecilie Sleppen Ålskog

Det er januar, og Seminarium arrangeres for 2. gang, denne gang i Oslo på Kunsthøyskolen.
Vi i Å/G er valgt med for å delta med presentasjon av Spire. Spire er et ungdomsprosjekt om det å være god nok. Hva nå enn det er? Dette å strekke til eller ei. Å være god nok som menneske, som kropp, som væren i verden. Ungdom er i en fase av livet hvor identitetsdanning og veien videre, og et sterkt her og nå er i fokus. Hvem er jeg? Hvilken vei og valg skal jeg ta i livet? For mange er denne livsfasen ambivalent og kaotisk. I tillegg til å finne sine sko og sin vei skal de prestere på skole, sosialt og i andre sammenhenger og for noen kan dette oppleves overveldende. For hva er å være god nok som ungdom? Eller som menneske?

Forestillingen hadde premiere på Rommen Scene i oktober 2013 og er nå på sin videre ferd. Vi vet ikke hvor ferden går. Første stasjon er Seminarium, et verdifullt første stoppested.
I forkant fremkalte bare tanken på deltagelse for meg en god del nerver, følelser og tanker i en salig blanding. Dansedyrkerne legger i Seminarium opp til trygge rammer for refleksjon, tilbakemelding og konstruktiv kritikk som er til god veiledning for prosjektets retning videre.
En unik, sjelden, viktig og nødvendig arena for feltet. En plass for deling, møter og diskurs. Møter og samtaler rundt egen og andres presentasjon preget kaffepauser, tid under og etter dagene på Khio. Det var flere presentasjoner som satte i gang mange tanker, diskusjoner og engasjement hos publikum inkludert meg selv. Jeg håper at dette er samtaler som kan fortsette i dansefeltet og som vil være viktig for feltets videre utvikling.

Å få være med som en del av Seminarium #2 føles helt ok. Eller egentlig ganske så greit. Kanskje jeg vil gå så langt som å si at det var veldig fint. Ja, for det var nettopp det!

For Spire-arbeidet var dette tid som vil resultere i en tydeliggjøring av hva vi gjør, hvorfor vi gjør det og hvordan. Publikum delte raust sine tanker, kom med konstruktiv kritikk og satte spørsmålstegn ved ting i prosjektet som er med på å utfordre oss til å jobbe videre med flere perspektiver. Nå i etterkant fortsetter refleksjon over egen praksis og Spire. Vi hadde flere problemstillinger vi ønsket å løfte i dette forumet og det ble tid og rom for noen av de. Publikum løftet også noen spørsmål som var nye for oss, men som er med på å hjelpe oss videre i utviklingen av Spire. Hvordan lage et kunstnerisk prosjekt med denne tematikken uten at det blir et pedagogisk prosjekt? Hvilke små marginer kan gjøre en forskjell fra eller til? Hva gjør bruken av stemmer og sko med prosjektet? Kan det komme på andre steder i forestillingen eller trenger stemmene å være med? Forestillingen er for ungdom eller unge voksne. Kanskje det ville vært fint å ha ungdom tilstede disse dagene som kunne delt deres tanker rundt forestillingen og vært med på samtalene?

Etter deltagelsen sitter jeg igjen takknemlig for å få muligheten til å delta og glad for alle møtene og tankene som ble delt. Jeg er stolt over alle de kreative, dyktige, men allikevel så forskjellige og unike kunstnere som er i feltet som jeg nå har fått større kjennskap til. Jeg vil til slutt takke for at vi har fått muligheten til å delta på Seminarium #2. Samtidig vil jeg også takke for det viktige arbeidet dansedyrkerne legger ned for å kunne gjennomføre denne nødvendige delingsarenaen som dette er for feltet! — Cecilie Sleppen Ålskog

Det er morgen dagen etterpå. Jeg er i en boble, i et stort rom fylt opp til randen. Det er stappet, og jeg kjenner på et vakum, et sug. Vakum i form av å kjenne halen etter det som har vært, et behov for å få all informasjonen integrert og bearbeidet. Suget handler om lysten til å få mer, se mer, snakke om hvordan kroppene våre forstås og koreograferes i tid og rom.
Ja, fortsette diskursen rundt innholdet på danseutdanningene, drøfte hvordan arbeidsvilkårene er uløselig knyttet til det kunstneriske resultatet, snakke om hva som er godt nok og hvem som bestemmer sannhet, spørre om et verk bør vises ut av sin opprinnelige kontekst, drodle rundt hvor vidt det finnes et skille mellom kunst og forskning, og å diskutere hvor et kunstarbeid starter og slutter. I natt har jeg kvernet, surret og kastet meg rundt i søvne. Etter dag 1 på Seminarium kjente jeg på en takknemlighet, og en spenning for hva neste dag ville bringe. Nå etter dag 2 er jeg forvirra, leter etter oversikt, og det kjennes som jeg er for langt inne i seminariumet til å forstå hva det har handlet om. Jeg har noe på tunga, eller i magen. Å høre til, kjenne en trygghet, og å ha en plass å situere meg i.
I rommet på Seminarium fins massive mengder kunnskap, og ved å være sammen forsøker vi å forvalte og utvikle faget via å vise dans og få opp diskurs. Å være i et felt fordrer et visst ansvar, ansvar for seg selv og sin formidling, og ansvar på vegne av danskunsten (intet mindre). Fordi vi stadig skaper historie, stadig skaper sannhet. Sannhet, jeg blir opptatt av sannhet. Jeg lurer på, i hvilken grad forstår jeg og andre hva som er sant om dans? Er noe dansekunst mer riktig og aktuell enn annen kunst (og jeg svarer ja), men hva kjennetegner dette arbeidet? Jeg opplever at vi stadig henger fast i sannheter som hører fortiden til.

Det er mandag etter Seminarium. Helga har gått med til å filosofere over dansens sannhet. Jeg tar med meg spørsmålene inn i Goldfish, et fellesskap hvor de som vil, samles for å praktisere spontankomposisjon, kunnskapsutveksling og å spisse vårt eget språk om dans. Et sted hvor det jobbes for at dansen drives fremover. Vi forsøker å få fatt på sannheten i dansen, men den glipper unna - sannheten skaper forvirring. Vi snakker om å gi verdi til det som er usant. I det kroppen tar tak i det usanne, blir det umiddelbart manifestert som sant. Det oppleves som at sannhet er et begrep som ligger langt fra kroppen, det henger seg fast i hodet. I det noe er sant, har det allerede skjedd. Det er noe retrospektivt over sannhet. Hvis jeg skal gjenskape sannhet så utøver jeg reproduksjon. Jeg hermer. Sannhet er en abstraksjon som jeg kan svelge uten å tygge, nettopp fordi den er vanskelig å få fatt på. Sannheten som blir levende i kroppen er som en objektivisering av kroppen. Jeg blir forvirra av sannheter fordi de blir behandlet som om de fortsatt gjelder. Og derfor vil jeg tro det er forvirrende å lese om sannhet. Jeg lager sannhet mens jeg skriver. Det som nå står på papiret ble skrevet for en tid tilbake.

Jeg vil nevne noen sannheter; kroppen er nøytral, danserens holdning til seg selv er irrelevant så lenge han/hun kan produsere en gitt form, kroppen er abstrakt.

Hva i heiteste huleste påvirker oss mennesker til å forstå kroppen i en scenekontekst som abstrakt? Er kroppen i scenerommet mindre konkret enn kroppen jeg ser på gata?
Ja, fordi scenekroppen kan være en representasjon av noe annet.
Samtidig, det kan kroppen på gata også være, det kommer an på øyet som ser. Jeg lurer på hvordan den subjektive, opplevde kroppen kan være nøytral. Om jeg kopierer et dansetrinn, skal det plutselig være alt jeg har å bidra med? I så fall fordrer det at jeg er en nøytral kropp som når som helst kan være det objektet koreografen, publikum eller dansepedagogen vil at jeg skal være. Det fordrer at alt jeg er som individ tas ut av kroppen, jeg avspaltes, og jeg kan fort komme i fare for å miste meg selv. En god teknisk danser som fikser dansematerialet som blir gitt, er det ene og alene et godt nok utgangspunkt for en danser? Jeg vil si rungende nei.

Hva som til en hver tid er sant påvirkes av trender og samtiden forøvrig. Er vi villige til å følge med på de endringene som må skje for å følge samfunnet? Og kan vi, som kunstnere, også ligge et hestehode foran samfunnet og være med å påvirke hvilken retning vi går? Jeg opplever det presserende å hele tiden slippe sannheter - å erkjenne at en opplest sannhet til enhver tid vil tilhøre fortiden. Å ha aksept for at alt stadig forandrer seg, og at derfor må dansen også være i bevegelse. Abstraksjon i dans har vært en sannhet, og det brukes fortsatt i utstrakt grad i språk om dans, for eksempel ved å påberope seg “høy kunstnerisk kvalitet”, “å jobbe prosessorientert” og “vi er i feltet mellom historie og nyskapning” uten å gå inn på hva konkret som ligger i disse abstraherte uttrykkene. Det ligger mye makt i abstraksjon og påberopelse av sannhet, nettopp fordi det er vanskelig å få fatt på hva som ligger i det som blir sagt.

På Den Norske Balletthøyskole (nå Norges Dansehøyskole) lærte jeg et lass med ting jeg tar med meg, og en haug med ting jeg lar ligge igjen. Særlig på bevegelsesveiledningslinja og i improvisasjonsfag fikk jeg kunnskap jeg ikke vil bytte med noe. Jeg vil trekke fram en historie jeg hørte fra en av veilederne/ lærerne. Han fortalte om forskning der en gruppe idrettsutøvere og en kontrollgruppe med ikke-idrettsfolk fikk opplæring i både det å kjenne etter i kroppen, og ha en større aksept for det de opplevde. De fikk lære å ta hensyn til seg selv som subjekt fremfor objekt. I gruppen med ikke-idrettsfolk opplevde de fleste økt vitalitet og bedre helse. I gruppen med idrettsutøvere var det også en endring, og de fleste endte opp med å slutte som toppidrettsutøvere.

I skrivende stund opplever jeg det som bevegende/ vitaliserende/ utviklende å jobbe med en opplevd dansekropp fremfor en formbasert, objektiv kropp. Jeg er nysgjerrig på å lage kunst som bidrar til at kroppen kan sees mindre mystisk, tenkt og illusjonær. Jeg ønsker å plassere drømmen og fantasien tilbake i kroppen. Jeg ønsker å være ærlig når jeg abstraherer, sånn at jeg ikke bruker abstraksjon som retorikk og makt. Jeg ønsker at også publikum kan få mulighet til å gi aksept og verdi til sin egen kroppslige erfaring. Jeg ønsker å være et helt menneske i kontakt med andre hele mennesker, også i dansen. Jeg vil at sannheter skal kunne leve, men jeg vil ha et kritisk blikk på de, sånn at jeg stadig og i takt med utviklingen kan velge hvilke sannheter jeg tror på. Jeg vil jobbe for å gjennomskue sannheter, sånn at jeg kan ta stilling til de, og dermed kunne slippe det som trengs for å la nye åpenbaringer ta plass. — Astrid Groseth

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)