SEMINARIUM

Landing — Show Body project

SHOW BODY PROJECT

Landing, Venke Sortland, Hanna Gjermundrød og Ina Coll Kjølmoen med Sigrid Kopperdal

Vi vil først takke for at vi fikk være deltagere på Seminarium # 2 i januar 2014 på KHIO. Det var veldig fint å få dele prosjektet vårt med flere av våre kollegaer. Det var også fint å oppleve av en stor del av dansemiljøet var samlet for å se og diskutere hverandres prosjekter. At de prosjektene som ble presentert viste andre sider av kollegaers arbeid, eller andre prosjekter, enn det som vi normalt får se på Dansens Hus og Black Box var veldig positivt. Vi tror at et slikt fokus kan hjelpe dansemiljøet til å utvide begrepet om hva kvalitet i kunstnerisk arbeid er, at det ikke bare handler om ferdige forestillinger som kan ha premiere på store teaterhus eller turnere rundt om i Europa. Det var også fint å oppleve en oppriktig nysgjerrighet, åpenhet og deleglede hos alle som var med, da dette nødvendigvis ikke er så lett å få til i andre sammenhenger.

”Show Body Project” er en forestilling opprinnelig laget for elever i den videregående skole. Med klasserommet som spillested har vår kunstneriske målsetting med prosjektet vært å skape en situasjon som vipper mellom forestilling og workshop, der vi vekker ungdommenes refleksjon rundt hvordan vi forstår og opplever kropp – egen og andres – i dagens samfunn. Selv om vi har hatt veldig fine erfaringer med prosjektet når vi har prøvd det ut på skoler, har det bydd på vanskeligheter å formidle det; delvis grunnet tematikken – den seksualiserte og objektifiserte kroppen, delvis grunnet formen – mellom forestilling og workshop, delvis grunnet formatet – 90 minutters varlighet og kun 30 elever av gangen. Vi begynte derfor å eksperimentere med å vise prosjektet i andre forum og kontekster, blant annet på en konferanse på UIO om kropp og bevegelse. I ulike kontekster kan prosjektet potensielt ta ulike veier. De ulike kontekstene har utfordret oss til stadig å tenke nytt rundt prosjektets form, samtidig som erfaringene vi har hentet med de ulike visningene igjen har gjort oss tydeligere i forhold til hva vi ønsker å formidle. Prosjektet fortsetter slik å være et forskningsprosjekt for oss, som aldri vil (eller skal) finne sin endelige form.

Vårt utbytte av deltagelsen på Seminarium var først og fremst å få erfaring med hvordan prosjektet fungerer i en slik kontekst – altså med hovedsaklig andre dansekunstnere som publikum. Med andre fagpersoner og kollegaer som publikum ble noen deler av prosjektet som vanligvis ikke er så ”synlig” for et ufaglært publikum, mer i sentrum. Det ble tydelig for oss at vi i en slik kontekst for eksempel kunne gått enda lengre i det seksualiserte MTV bevegelsesmaterialet – vi kunne begitt oss inn i en konsentrert utforskning av dette. Kan dette bevegelsesmaterialet, som til vanlig er ”ubrukelig” i samtidsdansen på grunn av sine altfor tydelige seksuelle og popkulturelle referanser likevel være interessant – kan vi jobbe oss gjennom det så det slutter å bare peke ut mot de sammenhenger vi har hentet det i, og begynner å tale for seg selv? Kan vi åpne et slikt bevegelsesmateriale for et spill med referanser? Og videre – hva skjer med meg som utøver når jeg går inn i et slik materiale? Greier jeg å gjøre det til mitt eget, arbeide med det isteden for å vise det frem?

Videre var det interessant å se prosjektet i sammenheng med flere av de andre prosjektene på Seminarium – i forhold til hvordan ulike kunstnere tenker involvering av publikum. En aktiv holdning til hvordan vi involverer publikum handler for oss også om hvordan dans og bevegelse best kan formidles. Som Karianne Bjerkestrand var inne på med sitt prosjekt om mikrobevegelser – publikum ser og oppfatter andre ting, de oppfører seg også annerledes – med større oppmerksomhet – etter at de selv har fått prøve å stå stille. Et fokus på publikumsinvolvering blir slik mer enn et tidsriktig kunstnerisk grep, det handler i større grad om hvordan vår forståelse av dans som uttrykksform og kunstart utvikler seg.

Vi vil avslutte med en liten kommentar om formen på Seminarium, da vi mener det ikke bare er personlige intensjoner, men også de strukturene som vi befinner oss innenfor, som påvirker hvordan vi snakker sammen. Vi opplevde generelt at prosjektene kunne ha blitt bearbeidet dypere i fellessamtalene, da materialet kunstnerne la frem gav et grundig utgangspunkt for etterlengtet substansiell dialog om dansekunst. Var vi for mange publikummere til å få til noe slikt? Var tiden til å involvere publikum i samtalene for kort? Var kunstnerne for opptatt av å svare på spørsmålene som kom – heller enn å la publikum (sammen med innlederne Hild og Anette Therese) drodle?

Vi gleder oss til å følge Seminarium videre, og håper interessen og deltagelsen er like stor neste gang - for som sagt opplever vi at det her kan legges til rette for god faglig utvikling og dialog.

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)