SEMINARIUM

Lisa Nøttseter — Denne Stunden

DENNE STUNDEN

Lisa Nøttseter

Prosjektet jeg hadde med meg til Seminarium #2 var Denne stunden, et prosjekt rettet mot eldre på syke- og aldershjem. Det har turnert på vestlandet høsten 2013 og fortsetter utover i 2014.

Denne stunden er korte improviserte forestillinger som skapes i møtet mellom utøver og publikum. Utøver er drivkraften i møtet gjennom sine bevegelser og utforskning av rommet og menneskene som er tilstede. Likevel er det skillet mellom «utøver» og «publikum» forsøkt visket ut. Begge parter er seende og samtidig sett, både medskapere og mottakere. Det er kun kroppene og personlighetene til de tilstedeværende som er utgangspunktet, ingen effekter i form av lyd eller lys. De tilstedeværende er frie til å observere, involvere seg med lyder eller ord, eller til å involvere seg fysisk.

På begynnelsen av livet, og for mange også på slutten, er den levende og nærverende kroppen det eneste instrumentet vi har å uttrykke oss gjennom. Språk og viljestyrt kroppskontroll kan være borte. I dette landskapet, i møtet med individuelle verdener som er i ferd med å fragmenteres og forvitre, hvor øyeblikket er det eneste enkelte av mottakerne har noe begrep om, er det Denne stunden har oppstått.

Hvordan forholder vi oss til hverandre og kommuniserer med hverandre? Hva har vi felles? Finnes det et grunnleggende nivå hvor vi kan vi møtes som mennesker? Alle mennesker er kropp, og opplever verden kroppslig. Kan kroppen være det minste felles multiplum som vi kan møtes og kommunisere gjennom, bortenfor språkforståelse, sosiale konvensjoner og trangen til å mestre, vite og ha kontroll? Kan jeg nettopp gjennom å være levende tilstede som kropp (irrasjonell, leken, sansende, bevegelig og spontan) danne grunnlaget for en forståelse av et større "vi" snarere enn et "jeg" og et "du"?

Denne stunden er et forsøk på å skape fellesskap gjennom gjenkjennelse og nysgjerrighet. Gjennom å (1) peke på likheter og ved å (2) være åpen og ærlig med mine egne impulser og reaksjoner. Ved å være tydelig på at jeg både agerer, reagerer og interagerer er målet å bryte ned skillet mellom «utøver» og «publikum». Begge parter er seende og samtidig sett, både medskapere og mottakere. Bidragene og reaksjonene (eller mangelen på sådanne) fra de tilstedeværende er med og former uttrykket. Jeg forsøker også å skape en bevissthet rundt hvordan min kropp refererer til din. Hvordan min barbente fot kommuniserer med din innpakkede fot. Hvordan jeg kan representere potensiale i deg, eller sider av deg. Hvordan min pust og mine bevegelser kan oppleves av deg, og potensielt som et utvidet deg.

I mitt arbeid med eldre ønsker jeg å skape nærhet, snarere enn avstand. Å skape gjenkjennelse, snarere enn å fremmedgjøre. Og jeg tror at danseres kunnskap om det å være kroppssubjekt blandt andre kroppssubjekter, er et utmerket utgangspunkt for å gjøre nettopp dette.

Jeg er takknemlig og lykkelig over å ha fått oppleve et raust, inkluderende, respektfullt og nysgjerrig fellesskap på Seminarium #2. Jeg tror at kjørereglene vi ble presenterte for i starten av Seminarium, samt arrangørenes holdning, var avgjørende for stemningen og den respektfulle tonen som oppstod.

For meg som er utkantkunstner og ofte enmannsshow, er det helt avgjørende å av og til få møte andre mennesker som snakker mitt språk og kan forstå hva jeg driver med. Vanligvis henvender jeg meg til et publikum som ikke har noen dansefaglig bakgrunn, og få eller ingen begreper om hva samtidsdans og improvisasjon er og kan være. De har sin egen fullverdige opplevelse og forståelse av det jeg gjør, men har ingen forutsetninger for å se håndverket som ligger bak. For meg var det veldig interessant å få presentere prosjektet mitt for et mangehodet danseorakel (les: deltakerne på Seminarium) som ikke bare får opplevelsen av prosjektet, men som er i stand til å både se og vurdere grepene jeg gjør og valgene jeg tar. Jeg opplevde at Seminarium-folket kunne følge meg på tankene jeg har hatt rundt dette prosjektet og at de kunne se hvilke avgjørelser som lå til grunn for at prosjektet har fått den formen det har. Jeg opplevde at det mangehodede danseorakelet var villig til å både se og forstå prosjektet mitt på dets egne premisser.

På toget, på vei hjem fra Seminarium #2 er det sånn her:
Jeg kjenner meg hel. Som kropp. Som person. Som menneske. Jeg føler meg uttømt og fylt til randen på samme tid. Jeg er i takt med meg selv. Jeg opplever at jeg hører til. At vi er på vei. At vi er sammen.

Jeg tenker at dansefeltet driver med bevegelse. Ikke bare i de enkelte fysiske kroppene på scenen, men også i bevegelsene mellom oss. Forflytning av tanker, opplevelser, ord og innsikter. Jeg tenker det ofte, og særlig nå, etter alle de fine presentasjonene, gode spørsmålene, innsiktsfulle kommentarene og det ekteføle engasjementet. Vi beveger hverandre. Vi skaper mening.

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)