SEMINARIUM

DE GRØNNE

Marie Bergby Handeland

Å være en del av Seminarium#2 har vært en berikelse. Det å få innblikk i andre dansekunstneres interesser og forskning, har gitt meg en stor dose ny inspirasjon og dedikasjon. De nye innblikkene gir meg en økt innsikt i eget felt og mangfoldet som rører seg der. Jeg kjenner en begeistring ved tanken på at jo større innsikt jeg får innenfor mitt eget kunstfelt, jo større og mer kompleks blir helheten og desto større er grunnen til å stille meg undrende og sårbar. Jeg har tenkt mye på sårbarhet i etterkant av Seminarium, hva det gjør med et felt, og hvordan jeg tror det henger sammen med tilhørighet. Å dele tillitsfullt med hverandre av egne prosesser. Og ikke bare dele, men inkludere, slik at det blir et vi som er med på å dra hverandres arbeider videre/nye steder. Det gir en annen form for langvarig næring. Jeg kjenner på en større ansvarsfølelse, derav fellesskapsfølelse.

Under Seminarium presenterte jeg forskningsprosjektet DE GRØNNE, hvor jeg har jobbet med Hallvard Surlien og Kristoffer Aune Kostveit som verken har sett eller gjort samtidsdans tidligere. Forskningen er dedikert til bevegelser som kommer fra andre steder enn de tillærte. I arbeidet jobbet jeg med å fremme det utrente mennesket med all sin sårbarhet og ærlighet som noe estetisk vakkert, og som inngangsport til forståelsen av hverandre. Jeg er interessert i kunstneriske uttrykk som åpner opp i det empatiske, og at det i seg selv kan danne innholdsrik kunst. Empatien finnes blant annet i synliggjøringen av selve forsøket. I arbeidet med Hallvard og Kristoffer dreide dette seg mye om å være vitne til mennesker som opplever og forsker i noe for første gang og den store oppriktigheten som jeg da ser i deres kropper.


Jeg tenker på sårbarhet.

Og hvor viktig jeg synes det er.

Ligger ikke klamret, men stødig til jorden;

som noe mykt, ikke svakt, men kanskje skjørt.

Jeg tenker på detaljrikdommen i sårbarheten,

det er noe utømmelig der inne.

Et uendelig materiale;

undringen, varsomheten, nysgjerrigheten,

lyttingen, respekten, oppriktigheten,

sensitiviteten. Innover og utover;

et uendelig materiale i min egen kropp,

et uendelig materiale i møtene med andre.

Noe grunnleggende bærekraftig i sårbarheten.

En felles klangbunn kanskje.

Jeg tror jeg ønsker meg sårbarhet som bunn i alt, som myke vegger i alle hus.

Å kjenne hvordan blikket mitt mykner der inne. Det jeg ser med myknet blikk visker vekk de harde strekene mellom en opplevelse og en annen, et menneske og et annet, kropp og tanker. (De harde strekene: alt dette som bør forstås av alle, flest mulig om det samme, latter for det samme og mot det samme; som om alle vokser på samme måte. De harde tankene; avmagrede, tynne som streker.) Strekene hører ikke hjemme i hverken varsomhet eller undring; en moden undring omfavner nesten alt.

Ønsket om å undre så lenge jeg er; vi undrer så lenge vi er, kanskje drevet av et inderlig ønske om å høre hjemme(i livet). For er vi ikke en gjeng samlere, er det ikke sånn at vi samler så lenge vi er, fra det sekund vi blir født til det sekund vi dør samler vi , vi samler på lukter og stemninger, lyder og bilder som setter seg i våre minner og danner en indre oppfattelse av hvem vi er og hvor vi hører til, og aller helst vil vi så inderlig høre hjemme.

Sårbarhetsintelligensen; åpner ikke den for hjemmet (?)

For kan vi ikke alle alltid møtes i selve forsøket, er det ikke slik.

Når vi lar være å trene det vekk eller holde det skjult.

Å la forsøkstilhørigheten sive inne i alle rom.

Mangfoldsrommene;

gleden over at det finnes så mange som ikke er meg.

At det finnes så mange andre.

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)