SEMINARIUM

Mia Habib — HEAD(S), en masse-solo

HEAD(S), en masse-solo

Mia Habib

På SEMINARIUM#2 tok jeg utgangspunkt i min masse-solo HEAD(S) som innfallsvinkel for å snakke om det å feile, om det som sprekker opp, det som imploderer og faller sammen. Om det som ikke kan konkluderes. Om fallende strukturer. Dette er elementer jeg generelt er opptatt av i arbeidet mitt og som jeg mener er et fokus både i film- og kunstverdenen i dag som en respons på vår samtid.

Soloen starter med solodanserens kropp som den bærende bjelken av verket på scenen. Hovedvirkemiddelet ligger i den dansende kroppen. Ingen musikk, ingen lysskift. Kun en dansende ansiktsløs kropp. Gjennom et gradvis skift fosvinner solodanseren som verkets midte bort, mens verket selv drives videre av publikum, lyd, masker, objekter i et rom hvor skille mellom scene og sal er opphevet. Verket er i konstant bevegelse av å bli noe annet. Verket beveger seg selv videre uten å ha en bestemt destinasjon, uten en sentral agent som styrer bevegelsen. 

Hvordan skjer skiftet i masse-soloen fra å være en dansesolo til  å bli et kunstverk som oppløser seg selv, imploderer og transformeres uten en sentral motor når den dansende kroppen som den bærende bjelken er borte? 

Jeg brukte arenaen SEMINARIUM#2 ga til å fokusere på dette skiftet, øyeblikket hvor bevegelsen i stykket skifter fra å ligge i danserens kropp til å ligge i hele rommet. Skiftet fra øyeblikket hvor bevegelsen styres av en solodanser til øyeblikket hvor bevegelsen ikke kan spores tilbake til et sentralt punkt, eller en sentral kropp. Dette skiftet leder til et rom som driver seg selv, i konstant bevegelse. Et kunstverk, en koreografi og en fysikk hvor lys, rom, publikum, objekter og lyd blir en desentralisert makrokropp uten en forutsigbar retning.

Noen sentrale spørsmål var:
Hvordan kan stykkets struktur reflektere makrostrukturer og tendenser jeg leser i verden i dag? Hvordan kan jeg ta med meg dette inn i scenerommet, ikke nødvendigvis som et konkret tema, men mer i form, dramaturgi og komposisjon? Kan jeg ta med meg dette inn i scenerommet? Hva om stykket ikke har noen klar slutt? Hva er et verk på scenen når det mister retning, fokus og noe som leder hendelsesforløpet? Hva er et stykke som definerer seg selv hver gang det spilles? Og hva er et stykke som faller sammen før det rekker å identifiseres?

SEMINARIUM#2 ga en arena hvor jeg kunne åpne soloarbeidet fra en annen vinkel og sette ord på deler av verket som jeg tidligere ikke har snakket om til et større publikum. Å vite at man prater til sine egne kolleger, et fagpublikum, ga meg friheten og utfordringen til å virkelig formulere hva arbeidet dreier seg rundt uten å måtte “oversette” til et publikum uten de samme referansene. Slik ser jeg SEMINARIUM som en arena med et potensiale til å kunne gå i dybden av faget. Kanskje vi som dansekunstnere kan gripe denne sjansen enda mer og gå enda dypere i et slikt fora ved å utfordre både oss selv og våre kolleger i hvor vi legger terskelen.

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)