SEMINARIUM

KROPP OG BEVEGELSE, DANS OG KUNST

Anette Therese Pettersen og Hild Borchgrevink

Første dag: utdannelse

Seminarium#2 var viet tematikken ’kropp og bevegelse, dans og kunst’, og ble arrangert i samarbeid med Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) og Balletthøgskolen. Dekan for Balletthøgskolen, Suzanne Bjørneboe, åpnet Seminarium#2 med en hilsen fra stedet vi var på. Bjørneboe fortalte at Balletthøgskolen nå skal i gang med å utvikle et master- og forskningsprogram og definere hvordan skolen skal ta del i det nasjonale stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid. Balletthøgskolen har nå to stipendiater i programmet: Eva Cecilie Richardsen som begynte i 2011 og Ingri Fiksdal som starter i 2014. Seminariums mål om å utforske nye måter å samtale om kunstnerisk arbeid på er slik relevant for KHIOs arbeid med kunstnerisk utviklingsarbeid.

Deretter ønsket kunstnerisk leder for Seminarium, Sidsel Pape, velkommen og utdypet om målene med og historien til prosjektet, som startet med en studiesirkel under Nordisk Sommeruniversitet. Etter et pilotprosjekt Ord og Bevegelse i 2011 ble arbeidsgruppen Dansedyrkerne etablert og Seminarium#1 arrangert i Trondheim i juni 2013. Da som nå var det et kriterium for å søke om å få presentere prosjekter på Seminarium, at prosjektet er produsert og har vært vist på en scene, for et publikum.

Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand åpnet med å presentere prosjektet Sverm, der hun sammen med musikkforsker Alexander Jensenius har arbeidet med mikrobevegelse.

Bjerkestrand forklarte at hun i sin danseutdannelse har fått mye tilbakemelding og korreksjon på hvordan hun beveger seg, mens hva som foregår når hun har som intensjon å stå stille, for eksempel mens hun ventet på et cue eller mellom serier av bevegelser, stort sett har vært overlatt til seg selv. Selv når kroppen har en intensjon om å stå stille, beveger den seg minimalt. I sin doktorgrad i musikk og bevegelse har Jensenius utviklet et laboratorium med sensorer som kan registrere disse bittesmå avvikene fra stillstand over tid. På Seminarium ble avvikene vist i stående stilling som hodets mikrobevegelse i forhold til et gitt utgangspunkt. Bjerkestrand og Jensenius har brukt hverandre som prøvekaniner, men har også trukket inn andre musikere og dansere. Målingene viste tildels store individuelle forskjeller mellom to personer som forsøker å stå stille. Det er også holdt to visninger for publikum. Bjerkestrand fortalte om prosjektet, demonstrerte helt kort selv på gulvet og viste stillbilder fra arbeidet i laboratoriet.

Relevans for eget kunstnerisk arbeid:
Selv hevdet Bjerkestrand at arbeidet med mikrobevegelse har gitt henne større uttrykksmessig spennvidde og gjort henne sikrere og mer bevisst på ulike kvaliteter både i stillstand og bevegelse. Hun kunne foreløpig ikke si mer om hva hun eventuelt vil bruke erfaringene med stillstand til rent kunstnerisk, da denne delen av prosjektet begynner nå.

Resepsjon:
Hvilken verdi har tilnærmet stillstand i dansekunsten? For å formidle hva mikrobevegelse handler om til et utenforstående publikum, erfarte Bjerkestrand og Jensenius under visningene at ordinær visuell formidling fra scene til sal ikke var tilstrekkelig. Først da de selv ble forklart prosjektet og ble invitert til å forsøke å stå stille, kom tilskuerne ned i tempo og inn i en tilstand som gjorde dem mottakelige for hva aktørene i prosjektet holdt på med. Omtrent som en rask detox for å få publikum inn på samme frekvens.

Prosjektet De Grønnes utgangspunkt er Marie Bergby Handelands egen bevissthet om hvordan kunnskap og utdanning om dans og bevegelse har festet seg i hennes egen kropp og hvordan det på ett vis er umulig å spole tilbake til tilstanden før hun begynte å lære å danse. Da Handeland hadde med seg to unge bekjente (Hallvard Surlien og Kristoffer Aune Kostveit) på en samtidsdansforestilling, opplevde disse samtidsdans som veldig fremmed, og Handeland inviterte dem til å møtes med henne jevnlig i studio og utforske hva samtidsdans kan være. Handelands idé var å skape en mest mulig ren situasjon der så godt som alle impulser og ideer til bevegelse kom fra de to guttene selv, som selv fikk sette ord på følelser av utilstrekkelighet og mestring og hvordan de opplevde sin egen læring og utvikling over tid, uten at hun forberedte dem med begreper eller kunnskap på forhånd. I begynnelsen var bare det at kroppen ens blir observert og vurdert av andre, skremmende. Gradvis beveget de seg friere. En av dem kjente litt til folkedans fra før, og i begynnelsen hentet han fram slike bevegelser når han ikke visste hva han skulle gjøre.

Prosjektet spør altså om naturlig eller uinformert bevegelse finnes. Når går noe over fra å være bevegelse til å bli dans, eller fra å være intuitivt til å bli begrepsfestet og bevisst? Både Handeland og guttene var klare på at guttene i løpet av prosjektet lærte noe om samtidsdans og ble informert, slik at de ikke lenger er "blanke ark". Møtene ble dokumentert på video, og et utvalg av opptakene fra prøvene Handeland har hatt med guttene ble vist på film for deltakerne på Seminarium. I tillegg fortalte de to guttene om sine erfaringer fra scenen.

Relevans for eget kunstnerisk arbeid:
Handeland vurderer å videreføre prosjektet gjennom å gjøre et nytt prosjekt med en ny uinformert person og anvende den kunnskapen hun har bygget opp i De Grønne.

Resepsjon:
Hvilke egenskaper er en ikke-belært kropp i besittelse av, og hvilke kvaliteter kan dette ha innenfor samtidsdans? Videodokumentasjon over tid var essensielt i dette prosjektet for at vi som publikum skulle få ta del i de to guttenes læring og utvikling. Hvordan skillet mellom amatør og profesjonell skal gjøres synlig som levende uttrykk foran et publikum, er et interessant spørsmål. På en scene vil en slik læringsprosess ha et element av fiksjon, med mindre aktørene er helt blanke når visningen begynner og man bare har én visning.

Seminarium #2 involverte også masterstudentene i koreografi på KHIO. I prosjektet Landing Sites har Heidi Jessen og Anne Kathrine Fallmyr arbeidet med å la publikum erfare rom og bevegelse med kroppen og ikke kun med blikket. Utgangspunktet var en studietur til Japan, der de bodde i et arkitekttegnet hus som bevisst var utformet for å utfordre naturlig bevegelse, for eksempel med skrå gulv eller andre utradisjonelle hindringer som måtte forseres for å bevege seg fra rom til rom. Prosjektet hadde form av en forestilling i flere rom på KHIO der publikum dels beveget seg fritt og dels ble delt inn i fargekodede grupper og ledet mellom ulike stasjoner. Det ble gjennomført flere visninger, og Jessen og Fallmyr justerte detaljer i hvordan publikum ble aktivisert, basert på erfaringer fra de første visningene.

Presentasjonsform:
Innledningsvis ble alle tilhørerne på Seminarium #2 eksponert for en lignende erfaring som publikum ble i Landing Sites. Vi tok av sko og ble delt inn i par der den ene lukket øynene og den andre ledet sin partner gjennom en sanseløype på baksiden av amfiet. Tilbake sittende på stoler på scenen fikk vi se bilder fra den opprinnelige visningen, som fant sted i flere rom på KHIO og blant annet inneholdt et koreografispill der publikum selv bestemmer koreografi og et sanserom.

Relevans for eget kunstnerisk arbeid:
Jessen og Fallmyr arbeider med en ny versjon av prosjektet som skal vises til sommeren. De uttrykte ønske om å lære mer om andre kunstneres erfaring med publikumsinvolvering.

Resepsjon:
Jessen og Fallmyr ga inntrykk av at Landing Sites var blitt godt mottatt av publikum som opprinnelig deltok. Å gi ansvaret for opplevelsen til publikum selv åpner likevel mange spørsmål, ikke bare etiske, men også om hva publikum egentlig opplever og hvordan de skal dele denne med kunstnerne, hvis det er ønskelig.

I prosjektet Love-dans arbeider barokkdanser Elizabeth Svarstad med hvordan hun kan åpne opp og utvikle en historisk danseform som har streng form og et definert sett av regler for hva slags bevegelser som er mulige. Utgangspunktet for prosjektet var danserens egen følelse av etter hvert å befinne seg i et danserisk fengsel. Barokkdans traderes gjennom små variasjoner over noterte koreografier, omtrent tilsvarende musikalsk notasjon.

I sitt arbeid for å åpne opp har Svarstad samarbeidet med koreograf Anne Grete Eriksen. Deltakerne på Seminarium ble plassert på stoler i en ring rundt på scenen. Vi fikk se en koreografi der Svarstad i kostyme og med musikk på CD dels danset tradisjonelle koreografiske mønstre fra barokkdans og dels beveget seg friere og interagerte med en scenografi bestående av røde norske lovbøker, smykker og et lite snøvær av den typen du kan kjøpe i lekebutikker. I etterkant viste Svarstad fram et eksempel på koreografisk notasjon på skjerm og forklarte hvordan rommet barokkdans tradisjonelt fant sted i, var et strengt sosialt hierarki der alle var plassert i rommet etter sosial rang. Eriksen delte sin fascinasjon for danserens presise fysiske kunnskap og hevdet at lovbøkene var valgt som scenografi på grunn av fargen mer enn på grunn av bøkenes assosiasjoner både til barokkdansens og samfunnets sosiale regler.

Relevans for eget kunstnerisk arbeid:
Svarstad ønsker på sikt å gå i dialog med flere koreografer.

Resepsjon:
Selv om formen er streng, henvender danseren seg likevel svært tydelig til publikum. Sammenlignet med forrige prosjekt er det interessant å diskutere hva publikumsinvolvering egentlig innebærer. For et publikum som ikke kjenner til trinnene i de tradisjonelle dansene, er det vanskelig å se når hun følger dem og når hun avviker fra dem. Det samme gjelder for notasjonen som vises i etterkant, samtidig er det interessant å kjenne til at notasjonen finnes som et informasjonslag i uttrykket.

Masterstudent i koreografi Solveig Styve Holte hadde kalt sitt innlegg for "Den siste danseterapien". Tittelen refererte til en serie panelsamtaler kalt Danseterapi som ble arrangert av Danseinformasjonen i perioden 2012-13 (her kan det også legges til at den ene av Seminariums samtaleledere (ATP) også ledet Danseterapien). At danseterapien var kalt den siste, viste til et ønske om å legge noe bak seg og bevege seg videre. Sammen med Marte Reithaug Sterud begynte Holte i et spørsmål som befant seg i nærheten av prosjektet De Grønnes: hvordan setter en utdannelse seg i en kropp? Sterud leste høyt fra en loggbok hun skrev som bachelorstudent i moderne dans. De to listet deretter opp verktøy som de hadde opplevd at var til stede i utdannelsen de har gått gjennom, og verktøy som de opplevde at manglet. Listen så slik ut:

Tilstede — Fraværende
Speilet — Refleksjon
Innlevelse — Distanse
Abstraksjon — Opprinnelse, beveggrunn
Hva — Hvorfor
Å bli sett på — Å bli lyttet til
Dans — Kropp
Disiplin — Selvstendighet
Muskler — Organ
Magi — Funksjon
Instruksjon — Analyse
Sannhet — Åpenbaringer
Objekt — Subjekt
Innforståtthet — Dialog
Fremmedgjøring — Nærvær
Korreksjon — Støtte

Relevans for eget kunstnerisk arbeid:
Som masterstudent ved Balletthøgskolen ønsker Holte med prosjektet å stille spørsmål ved hvilke muligheter til institusjonskritikk man har innenfra, samt hvilken betydning kunstutdannelsen man gjennomgår får for sitt senere kunstnerskap.

Resepsjon:
På spørsmål om hvilket verktøy som var aller viktigst, hvis de måtte velge ett, svarte Holte og Sterud språket. Gjennom å sette ord på kroppslige erfaringer kan erfaringene deles og utvikles. Sterud og Holte leste deretter opp en lang takkeliste over kolleger de opplevde at hadde bidratt til å gi dem nyttige verktøy og refleksjon.
Professor Gunn Engelsrud ved Norges Idrettshøgskole bemerket fra salen etter presentasjonen hvordan studenter (og elever) har lovfestet rett til å medvirke i egen læringsprosess og hvordan det å bli utdannet i dagens samfunn innebærer å bli introdusert til forskning, et fagspråk, diskusjoner og refleksjon om læring.

Dag to: kunnskap

Koreograf Mia Habib la fram sitt arbeid med forestillingen HEAD(S) - en massesolo. Den er vist flere steder i Europa og utvikler seg forskjellig alle stedene. Med utgangspunkt i tekst av filosofen Jacques Rancière undersøker HEAD(S) hva som skjer når det tradisjonelle sentrum og gravitasjonspunkt i en koreografi, solodanseren, forsvinner. I begynnelsen av forestillingen er hun til stede i rommet. Parallelt får publikum utdelt små lapper med oppgaver som oppfordrer til handling i scenerommet. Mens publikum etter hvert begynner å interagere i forestillingen, for eksempel flytte på stoler, går danseren etter hvert ut, og publikum overtar framdrift og dramaturgi. Forestillingen arter seg forskjellig på forskjellige steder, og den utfordrer også scenerommet. Ved ett tilfelle fikk Habib lov til å oppfordre publikum til å rive opp gulvet i rommet, da det likevel skulle skiftes. Et annet sted flyttet publikum alle stolene ut på gaten og laget fest. HEAD(S) klarer på en fascinerende måte å oppløse prosceniet samtidig som det oppfordrer til handling, gjennom fravær.

Relevans for eget kunstnerisk arbeid:
Dette er problematikker Habib jobber med også i nye prosjekter.

Resepsjon:
Prosjektet stilte spørsmål omkring hva det vil si å feile. Hvordan formidle at det mislykkede er en villet kvalitet, og hvordan formidle at skillet mellom scene og sal skal oppheves? Dette utfordrer etter hvert verksbetegnelsen, da grensene for hva som skjer i forlengelsen av eller innenfor Habibs verk (som fordrer en eller annen grad av publikumsdeltakelse – eller aktiv nekting av dette) og hva som står utenfor blir uklare. Prosjektet fungerer også som en iscenesettelse av makt, og stiller spørsmål ved hvordan man som kunstner forvalter den makten man blir gitt i sceniske situasjoner.

Lisa Nøttseters prosjekt Denne stunden er i utgangspunktet vanskelig å presentere i et tradisjonelt scenerom, da det i stor grad forholder seg til tilskuere i små grupper eller én og én. Nøttseter valgte å illudere denne situasjonen på scenen ved å danse en improvisasjon som etter hvert beveget seg ut i amfiet og inn i intimsonen til enkelte i publikum. Det skapte en uklar situasjon på grensen til det kleine, før det plutselig ble forståelig for alle hva det handlet om, da danseren gikk ut av karakter og fortalte at prosjektet normalt blir danset for eldre beboere på sykehjem i Hordaland innenfor rammene til Den kulturelle spaserstokken, for eldre som har ulikt sykdomsbilde og ulik tilstedeværelse. Som demens eller fysiske/psykiske funksjonshemninger.

Relevans for eget kunstnerisk arbeid:
Nøttseter ønsker å utforske andre publikumsgrupper og situasjoner.

Resepsjon:
Nøttseters intensjon er at danserens kropp skal kunne fungere som et ’utvidet deg’ – og dansen åpner en dialog med hver enkelt. Reaksjonene er individuelle - noen ber henne gå, andre ber henne bli lenge, noen blir med på dansen, andre ser på. De ansatte forteller at dansen kommuniserer med beboere som ellers kan være vanskelige å få kontakt med. Selv med et slikt individuelt og "ukyndig" publikum kan Nøttseter oppleve at kontakten med publikum for henne selv har ulik grad av autentisitet, og at hun må gjøre strategiske valg på lignende måte som om hun danset for et friskt publikum.

Landings (Venke Sortland, Hanna Gjermundrød, Ina Coll Kjølmoen og Sigrid Kopperdal) Show Body Project utforsker bevegelser som for kvinner på ulike måter er sosialt eller dansekunstnerisk tabubelagte. En aktør gjør bevegelser i spennet mellom aerobics og bevegelser som gir seksuelle assosiasjoner. En annen aktør inviterer en publikummer til å slåss. Det kroppslige får også et lydlig grensesprengende uttrykk, gjennom at danserne beveger seg til fysisk ekstreme vokale lydspor som blir framført live over et PA-anlegg. Forestillingen er laget for ungdom og inkluderer at de får gi tilbakemelding om hvordan de opplevde den. Én i publikum ble invitert inn i ringen i brytekamp med Kjølmoen, som en illustrasjon av hvordan man også kan bli kjent med hverandres kropper.

Resepsjon:
Med søkelys på den seksualiserte kroppen og mainstream-kulturens seksualiserte dansespråk, utforsker kunstnerne hvordan man kan hente dette tilbake. Hvordan kan man se på den dansende kroppen som noe annet enn et objekt? Kjølmor presenterte i tillegg noen spørsmål knyttet til hvordan vi forholder oss til kropp i vårt samfunn, hvordan man tar lite på hverandre blant annet.

Astrid Groseth og Emilie Sleppen Ålskog har utviklet forestillingen SPIRE for ungdom, hvor de stiller spørsmål ved vurdering og hva det er å bli ansett som god nok. Før forestilling ber de om å få låne publikums sko, som plasseres utover scenen, slik at vi som vanlige tilskuere på en måte blir oppgradert til å ta del i forestillingen. Mens en av dem flytter skopar rundt omkring, danser den andre på en måte som gjør at vi forstår at hun vil vise seg fram for publikum og vise at hun er bra nok. Prosjektet involverer ungdommene som publikum ved å spørre dem om hva det er å være bra nok, og noen svar ble spilt av under Seminarium. Prosjektet overlater til publikum å svare på spørsmålet det stiller, og hva det egentlig er å være bra nok blir stående nokså åpent.

Relevans for eget kunstnerisk arbeid:
Forestillingen holder på å videreutvikles.

Resepsjon:
I tillegg til å være utøvere/koreografer, er Groseth og Ålskog også pedagoger og SPIRE startet som et prosjekt om å være god nok, med utgangspunkt i observasjonen om at svært mange ungdommer sliter med en opplevelse av ikke å være gode nok. Hva vil det si å være god nok? Og hva legger man i det å være ’god nok’?

Anne-Linn Akselsens prosjekt All my dances arbeider med opphavsrett til bevegelse og grensene for hva det betyr i dans å sitere et verk. Som danser i kompanier har Akselsen koreografier og bevegelsesmateriale i kroppen som betyr mye for henne som kunstner og som hun delvis selv har vært med på å skape og utvikle. Likevel kan hun ikke danse disse uten å klarere rettigheter, og disse rettighetene er koreografens.

Relevans for eget kunstnerisk arbeid:
Akselsen holder på å utvikle en selvbiografisk forestilling.

Resepsjon:
Hva innebærer det at en annen kunstner har rettigheter til bevegelser som er lagret i en dansers kropp? Hvem eier egentlig en bevegelse? Når man som danser har vært med på å utvikle en koreografi, og deretter spilt denne gjennom en lang rekke forestillinger, hvilke rettigheter har man senere til å benytte dette bevegelsesmaterialet som er lagret i kroppens hukommelse? Hvordan kan man synliggjøre det historiske i selvbiografien?

Avsluttende ord
Temaet for Seminarium#2 var åpent - kunst og bevegelse, kropp og dans. Innenfor dette stiller nesten alle prosjektene som ble presentert, spørsmål: Hva er det som gjør at en bevegelse blir dans? Hvordan oppleves dans innenfra av utøveren, og utenfra i publikums blikk? Den første Seminariumdagen var det utdannelse – eller overføring/utveksling av kunnskap – som fungerte som en slags overordnet tematikk, mens den andre dagen utfordret verkbetegnelsen. Hvor begynner og slutter et verk? Hvilke rettigheter har utøveren over et koreografisk materiale man har vært med på å utvikle?

Seminarium#2 kan kanskje best oppsummeres gjennom en lang rekke spørsmål: Hva er en bevegelse egentlig? Finnes den hvis publikum ikke kan se den? Kan man redusere seg ned til den minste bevegelsen som finnes? Finnes det en uinformert naturtilstand, eller er all bevegelse til en viss grad formet av sosiale mekanismer, kunnskap eller trening? Når går man over fra å være "grønn" og intuitiv til å bli bevisst om sine bevegelser? Hva skjer hvis publikum oppgraderes til dansere? Hva er forskjellen på å guide publikum rundt i et sanserom, som i Landing Sites, og å la publikum overta forestillingen, som i HEAD(S)? Hvordan kan dansens språk kommunisere med mennesker som ikke lenger har verbalt språk?

Kan et språk, som barokkdans, bli et fengsel? Hvordan formes kropper i en danseutdannelse? Hvilke bevegelser ekskluderer vi ubevisst fra det vi kaller dans? Må dans være bra for å bli kalt dans? Hva er kvalitet i dans? Og hvordan forholde seg et kunstnerisk uttrykk som ligger lagret i et annet menneskes kropp?

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)