SEMINARIUM

Stemmebånd

Erikk McKenzie

"Stemmebånd" er et scenekunstarbeid som omhandler tidsperspektiver i forhold til Norges oljerikdom og de globale klimaendringene. Et par dager før jeg presenterte prosjektet på Seminarium#3, ble forestillingen vist på Tou Scene i Stavanger, etterfulgt av en minikonferanse med tittelen "Oljeavhengighet og klimakrise".

Under Seminarium dreide samtalen seg om den kunstfaglige prosessens forhold til prosjektets politiske aspekt. Politisk teater er som kjent en omdiskutert betegnelse, og i vår allminnelige bruk såpass vag at enkelte har tatt til orde for en regelrett avskaffelse av begrepet. En mer konstruktiv tilnærming, som også ble nevnt under Seminarium, er å begynne med å skille mellom det politiske aspektet ved (1) kunstnerens intensjon, (2) kunstverkets form/innhold og (3) den politiske reaksjonen kunstverket eventuelt måtte framkalle. Med utgangspunkt i en slik inndeling skal jeg forsøke å sortere mine erfaringer rundt Stemmebånd.

Jeg begynner med å beskrive avsenderen, altså meg selv som kunstner, og mitt politiske utgangspunkt: En tiltagende uro over å leve i et land som bruker sin romslige økonomi til å befeste sin oljeavhengighet, i en tid da forskere slår fast at våre CO2-utslipp bringer oss i retning av omfattende økonomisk, økologisk og sikkerhetpolitisk ustabilitet. Samtidig står jeg, som et ektefødt barn av Stavangers oljeboom, med begge beina plantet i det feteste kapitlet av det norske oljeeventyret.

Sett bort ifra den siste setningen ville det være fristende for meg å bevege meg inn i propagandakunstens minefelt. Et interessant spørsmål fra salen var nettopp: Hvordan bevarer vi kunsten, slik at resultatet ikke blir propagandateater?

Før jeg går videre, vil jeg stoppe opp og slå et slag for propagandakunsten: Skal man i kunst konsekvent unngå å uttrykke politiske holdninger, og nøye seg med abstraksjon rundt et tema? I et samfunn besatt av individets rett til å mene (og konsumere) hva man måtte ønske, hvor ethvert moralsk standpunkt kan bli avfeid som "politisk korrekt", er det grunn til å spørre om moral er blitt tabu. Hvis svaret er ja, blir det å innta et moralsk ståsted i seg selv en politisk handling.

Likevel må jeg innrømme at jeg som publikum har dårlig erfaring med å bli fortalt fra scenen hva jeg skal tro og tenke. I mitt arbeid med Stemmebånd har jeg forsøkt å balansere mellom meningsytring, refleksjon og abstraksjon. Det kunstneriske arbeidsmaterialet (opptak fra media, symboler etc.), hentet fra en politisk problemstilling, har jeg tatt med i en kunstnerisk lek med form og estetikk, hvor den rasjonelle tilnærmingen avløses av en kinestetisk. Håpet er at en slik prosess kan frigjøre meg både fra mine egne forutinntatte holdninger, fra et nytteaspekt (ønsket om å overbevise) og samtidig åpne for forbindelser og sceneriske bilder som kan overraske meg selv så vel som publikum. Da jeg med utgangspunkt i nasjonalisme begynte arbeidet med Stemmebånd, ønsket jeg at arbeidet skulle uttrykke et slags scenekunstnerisk portrett av Norge.

Publikum (mottakeren) tar som kjent aktivt del i kunstopplevelsen med sine briller av smak, behag og øvrige referanser. Med Stemmebånd har jeg forsøkt å lage en forestilling som kan fungere (les: være severdig) uavhengig av publikums politiske ståsted. Jeg har med andre ord ikke ønsket å lage en forestilling som bare miljøbevegelsen kan applaudere. Å få oppgitte teaterkritikere til å gjenoppta sine avskaffede begreper har heller ikke vært en ambisjon. Istedet har jeg hatt et ønske om å lage et sammensatt bilde, kanskje selvportrett, som muligens flere kan kjenne seg igjen i, og å presentere dette til et bredere publikum. Uten ambisjoner om å utfordre scenekunstens politiske premisser, har jeg forholdt meg pragmatisk til konvensjoner omkring teatralske virkemidler. I dette ligger også et ønske om å "underholde". Underholde i anførselstegn fordi evnen til å holde på oppmerksomhet er en forutsetning for å kunne fortelle noe som helst (Her ligger det åpenbart et element av populisme. Eller burde jeg, siden vi ikke snakker om politikk men om kunst, heller si pop?).

Spørsmål fra salen:
I min egen praksis, og i forhold til forestillingens tematikk, hvordan forholder jeg meg at forestillingen mottar produksjonsstøtte fra offentlige institusjoner?

I etterkant ser jeg at jeg mer eller mindre ubevisst må ha styrt unna dette. Muligens fordi jeg ikke har noe konkret svar på spørsmålet, kan jeg istedet doble det med et utsagn fra Mårten Spångberg: "Vårt problem i dag er at kapitalisme på en og samme tid er fienden og sponsoren av tenkbar motstand", sier koreografen, og konkluderer med at "kapitalen er überhappy over hver eneste form for motstand og kritikk, fordi denne kritikken blir en del av kapitalen".

Har jeg skutt meg sjøl i foten? Har jeg kastet stein fra et glasshus?

Til dette tror jeg mitt eneste svar i dag vil være: Det var ingen skudd som ble løsnet. Og hvis det ble kastet en stein, så var det ikke for å knuse vinduer, men for å skape ringer i vannet vi har blitt så vant til å speile oss i.

Under oppsummeringa av Seminarium#3 syntes jeg diskursen omkring dans og politikk ble karikert i følgende situasjon: En deltaker stilte spørsmål ved hvorfor vi som dansekunstnere skal bruke tida vår på å diskutere f.eks. klimaendringer. Dette ble raskt parert fra en annen deltaker: "Enhver kunst som ikke forholder seg til samfunnet den er del av, er uinteressant for meg!"

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)