SEMINARIUM

Kristine Nilsen Oma — Far, far away - et dansekunstverk

Far, far away - et dansekunstverk

Kristine Nilsen Oma

(Foredragsholder under Seminarum#3 var bymisjonsprest Kari Veiteberg. Hun har spilt en viktig rolle i videreformidlingen av stykket. Koreograf opplevde dødsfall i nær familie, og måtte utebli fra selve presentasjonen på video.)

Fokuspunkt for Seminarum#3.

1.Hvordan er Far, far away et supplement for rusdebatten?

2.Viktigheten av alliansearbeid-og tilknytningen til kirkens bymisjon.

Elementer knyttet til fokus punkt nummer 1:

Dansekunstverket omhandler min egen oppvekst med en narkoman og voldelig far.

Gjennom å bruke det ytterst personlige ønsker jeg å vekke forståelse og empati hos tilskueren. Det at publikum vet at det er utøverens egen historie som fortelles bidrar til å skape en intim atmosfære. Stykket blander danseteater med live musikk, og har en scenografi som fremhever en intim atmosfære. Forestillingen inviterer inn en begrenset mengde publikum (avhengig av spillested og rommets scenografiske muligheter og begrensninger). Det lave publikumstallet er valgt for å forsterke den enkelte publikummers kunstneriske opplevelse. Ingen i publikum skal kunne vike unna, men dansekunsten skal oppleves tett på kroppen, og vi ønsker at tilskueren skal kjenne opplevelsen nærmest som sin egen.

Mine co-produsenter og jeg har aktivt kontaktet pressen for å dele min personlige historie og verkets kunstneriske prosess. Dette har resultert i mange intervjuer i aviser, på radio og tv. Hensikten har vært å vekke medias interesse slik at de tar opp et tabubelagt tema; barn av rusmisbrukeres oppvekstsvilkår – for på den måten gi stemme til en gruppe som lett blir usynlige i rusdebatten. Jeg har i dette prosjektet, i tillegg til det kunstneriske arbeidet, bevisst lagt mye ressurser i pressekontakt. Nettopp fordi det har kjentes viktig å være et ansikt for barnets opplevelse av en slik situasjon.

For å se, lese og høre mer om de ulike intervjuene og videoklipp fra selve dansekunstverket kan du se linken: kristinenilsenoma.wordpress.com

Jeg har også, i tillegg til å invitere pressen, aktivt søkt opp og invitert politikere, fag-personer og -myndigheter og organisasjoner som arbeider i relaterte fagfelt. Dette metodiske arbeidet har resultert i at forestillingen har blitt vist bl. på psykiatrisk sykehus, og vi har fått midler til å spille egne forestillinger for narkomane, pårørende og deres støttespillere (bl. a kirkens bymisjon). I høst kontaktet også bystyret i Bergen meg med ønsket om å kjøpe en egen forestilling til byens politikere. Kanskje er det sånn at arbeidet med far, far away kan lette noe på trykket for alle de som går gjennom lignende ting. Mye av tilbakemeldingene jeg får kan vitne om dette.

Som praktiserende Buddhist ønsker jeg at mitt arbeid som dansekunstner skal skape verdi, med utgangspunkt i meg selv som menneske. Det er min intensjon å promotere humanisme. Jeg ønsker å vekke medmennesket i alle som ser, eller leser om stykket. Enten tilskueren er rusmisbruker, fagperson, kunstinteressert eller politiker. Fordi politikere og byråkrater sitter i viktige maktroller og tar beslutninger på vegne av alle oss andre, er det ekstra viktig for meg å nå frem også til disse. Jeg ønsker med far, far away å gi en innsikt og forståelse for en sammensatt utfordring som er like aktuell i dag som da jeg selv var barn. Norge er ifølge FN det landet det er best å bo i, likevel er det mange barn som vokser opp i hjem som best kan sammenlignes med en krigssone. Hvorfor er det slik? Jeg gir ikke svaret på dette, men far, far away gir et blikk inn i en virkelighet som det er viktig at vi som samfunnsborgere kjenner til, og det er på den måten jeg håper å være et supplement til rusdebatten.

Etter å ha spilt forestillingen over 20 ganger, er det min opplevelse at mange i publikum blir beveget. Far, far away setter spor de sent vil glemme.

I tillegg til forestillingen, så resulterer også de intervjuene jeg har gjort i aviser og magasiner, og radio og tv i tilbakemeldinger som vitner om en nyvunnet forståelse for hvordan det er å vokse opp i en slik familiesituasjon. Noen av temaene tilbakemeldingene har kan sammenfattes slik:

  • Mange setter pris på det kunstneriske, blandingen med live musikk, det autentiske i bevegelsesarbeidet, oppbygningen med ulike scener, stemmearbeid, og samspillet mellom musiker og utøver på scenen.

  • Andre ønsker å dele sin historie med meg gjennom eposter, meldinger på facebook og/eller muntlige samtaler rett etter forestillingen.

  • Noen har behov for å kritisere at jeg er såpass personlig. De kan synes dette er ubehagelig og finner det intime klaustrofobisk.

Jeg har gått mange runder med meg selv i spørsmålet om hvor personlig jeg kunne være før det ble problematisk for meg selv og/eller publikum. Men, til sist kom jeg til konklusjonen at det var nettopp i det ytterst personlige at uttrykket ble mest effektivt og slagkraftig. Samtidig som jeg som kunstner er tilfreds med at arbeidet mitt gjør et inntrykk.

Elementer tilknyttet fokus punkt nummer 2:

Alliansen med bymisjonen kom i stand ved at bymisjonsprest Kari Veiteberg så en av forestillingens første visninger på USF Verftet i Bergen. Dette første møtet åpnet en dialog mellom co-produsent, koreograf og bymisjonen, som førte til at det ble satt opp flere forestillinger i Korskirken. (Korskirken er bymisjonens kirke i Bergen)

Bymisjonen har vist seg som uvurderlig og kjær støttespiller av flere grunner:

  • De har et nettverk som omfatter de tematikken kanskje berører aller mest.

  • Kirkens bymisjon, deres ansatte og frivillige, har et menneskesyn, respekt for andre, og et hjerterom som er helt i tråd med mine egne buddhistiske. Kirkens bymisjon setter dessuten disse holdningene ut i livet gjennom konkrete neste-kjærlige handlinger.

  • Samarbeidet med bymisjonen har vært sentralt i arbeidet med å gi stykket et lengre liv. Musikeren og jeg fikk sjansen til å fordype samspill og forske på publikums reaksjoner gjennom å teste ut ulike kunstneriske valg for ulike forestillinger.

  • En ny publikumsgruppe, som aldri tidligere har sett dansekunst, fikk oppleve dette i Korskirken i Bergen, Vår Frue kirke i Trondheim, Tøyenkirken i Oslo og snart også i St. Petri kirke i Stavanger. (Flere uttrykte at de kom på forestillingen i Korskirken fordi terskelen er lavere for dem i dette rommet, enn det å gå i et teater eller kunstgalleri).

  • Bymisjonen, og særlig bymisjonsprest Kari Veiteberg, ønsket at så mange som mulig skulle få se stykket. De så hvordan kunst kan skape dialog rundt et vanskelig tema, og anerkjenner den verdien dette har.

  • Bymisjonen var sentral i utviklingen av høstens turné i Norges største byer. Den tilgangen til deres kirker og scenerom, og markedsføring gjennom deres nettverk vi fikk, gjorde det mulig også å planlegge visninger i mer tradisjonelle visningssteder for kunst og dans i de samme byene.

Oppgaven med å lage en presentasjon til "Seminarum3" har igjen bidratt til min egen refleksjon over verdien av dansekunst. Hvordan bidrar jeg som dansekunstner til endring og politikk? Kan jeg stå inne for dette, og på hvilken måte? Jeg setter pris på å bli stilt disse spørsmålene, og bli skubbet til å tenke gjennom spørsmålene opp til flere ganger. Det har økt min egen og kanskje andres bevissthetsprosesser rundt arbeidet vi gjør, og hvorfor vi gjør det.

Koreograf/utøver: Kristine Nilsen Oma

Live musikk: Øyvind Hegg-Lunde

Scenografiske elementer/kostyme: Janne Robberstad

Vert/scenerigger/co-produsent: Per Rutledal

Dansekunstverkets lyduttrykk er kommet frem i nært samarbeid med musiker Øyvind Hegg-Lunde.

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)