SEMINARIUM

Mette Edvardsen — Time has fallen asleep in the afternoon sunshine

Time has fallen asleep in the afternoon sunshine

Mette Edvardsen

Jeg har valgt å snakke om prosjektet ”Time has fallen asleep in the afternoon sunshine” og håper at jeg kan gjennom dette belyse noe av tematikken for seminarium # 3 Politikk og dans – endring og bevegelse.

I prosjektet ”Time has fallen asleep in the afternoon sunshine” velger en gruppe mennesker (utøvere) en bok de har lyst til å lære seg utenat, eller ’by heart’ som det heter mer poetisk på engelsk. Sammen danner de en samling av ’levende bøker’. Ideen kommer fra Ray Bradbury’s framtidsvisjon Fahrenheit 451 fra 1953 som forteller om et samfunn hvor bøker er forbudt fordi de ansees som farlige. Brannmenn er ikke lenger til for å slukke flammer, men for å sette fyr på bøker. Sensur er også et sentralt tema i boka. Vi plukker opp der boka slutter, hvor protagonisten har måttet flykte og blir med i en undergrunnsbevegelse hvor folk lærer seg bøker utenat for å bevare dem for fremtiden. Med prosjektet gjør vi ingen adaptasjon av Fahrenheit, men vi har vært interessert i å utvikle ’learning by heart’ som en praksis og se på hva det betyr. Tittelen ”Time has fallen asleep in the afternoon sunshine” er en setning fra en bok av Alexander Smith, som dukker opp i Farenheit.

Ideen startet i 2008, men første gang vi gjennomførte prosjektet var i Leuven under Playground festival i 2010. Det fant sted på et offentlig bibliotek. Det fungerer slik: vi har en bokliste hvor bibliotekets besøkende, eller publikum, kan velge en bok de vil ’lese’, og ’boka’ (utøveren) tar med seg leseren et sted inne på biblioteket og resiterer innholdet. Første gang var vi syv utøvere og det var et eksperiment, uten å ha lagt noen videre planer eller løfter om at dette skulle utvikles, turneres, eller presenteres igjen. Vi ville først se hva det innebar og hva som oppstod. Allerede før denne første uka på biblioteket var over, hadde vi flere ting vi ville finne ut. Vi lurte på hvor mye vi kunne lære? Hvordan minnet fungerte over tid? Hvor lenge det varte? Og vi oppdaget at det som praksis var en veldig verdifull ting å gjøre, at det ga noe tilbake. Siden det har vi presentert prosjektet i 19 ulike byer og er nå er samling på over 50 boktitler - på engelsk, norsk, nederlandsk, arabisk, fransk, polsk, gresk, og estisk.

Prosjektet finner som oftest sted inne på biblioteker. Biblioteker er ikke valgt av symbolsk verdi, men fordi det er funksjonelt. Vi oppsøker biblioteket for å lese og låne bøker, blant annet. Ved noen anledninger har vi gjort det også i andre rom, en bokhandel, en park, et museum. I Palestina var vi i en bokhandel, ettersom bibliotekene ikke var åpne for alle. Biblioteket ble der eksklusivt og symbolsk, men ikke funksjonelt. Ved siden av det som fungere praktisk, er rommet også viktig for situasjonen. Hva slags ”forestilling” er dette? Jeg tenker på det som et ”flyende” rom. Bibliotekrommet er et offentlig rom med flere aktiviteter på gang, og er en helt annen konvensjon enn teaterrommet. Så med ”flytende” mener jeg at vi ikke har kontroll over hele rommet eller hele situasjonen, det finnes ingen regi eller situasjonen er ikke koreografert utover det at to personer sitter sammen et eller annet sted. Sett fra utsiden, ser det ikke annerledes ut enn en hvilken som helst annen situasjon hvor to personer sitter sammen og prater. Så mer enn å kunne betrakte det er det noe en opplever. Samtidig er det også en situasjon. Kanskje scenekunstens ’indre vesen’, den minste som er mulig: en utøver og en publikummer. Boka blir levende for leseren gjennom leseren, og eksisterer som ’bok’ i denne situasjonen. Ettersom biblioteket er et offentlige rom, har det vært viktig å alltid ha bøker på det lokale språket. I tillegg til engelsk, som er vårt felles arbeids språk, har vi alltid bøker på det lokale språket. Dette har også bidratt til at vi stadig er i prosess, vi er ofte en kombinasjonen av ”gamle” og ”nye” bøker. Det holder oss i nær kontakt med praksisen, vi lærer videre og på nytt.

Alle velger sin egen bok. For meg har det vært viktig av hovedsakelig to grunner.
Først, fordi personen skal bruke mye tid med boken og fordi jeg tror det er viktig at det er en egen motivasjon for valget, og ikke et valg fra ’utsiden’, at boksamlingen skal ikke representere en visjon (min eller noen annens). Vi jobber ikke innholdsmessig (historisk, politisk, kanon, sjanger, stil, tematisk, …). Boken er ikke det viktigste, det handler ikke om boken, men boken er nesten som en ’side effekt’. I første omgang, er boken selvfølgelig viktig, både for den som lærer den og også den som leser den. Men i prinsippet kan det være hvilken bok som helst.

Om det er mulig å lære seg en hel bok utenat er et spørsmål vi ofte blir stilt. Det er vel kanskje mest av alt et spørsmål om tid og hvor tykk boken er. Skuespillere gjør jo sånt hele tiden, men vi går ikke i teateret for å bli imponert over at skuespillerne har lært seg teksten sin. Det er likevel litt annerledes å lære en bok utenat på denne måten. Vi prøver å ’bli’ boken, og være nærme ordene, språket og formen, heller enn å fortolke den. Men det å lære en bok utenat handler ikke bare om å putte innhold inn i hodet. Det er mye mer enn det. Akkurat som en bok er mer enn ”bare” historien den forteller. Det er som om man gjør en veldig nær lesing av boken. Det er rytme, repetisjoner, detaljer, valg av ord, struktur, bilder. For oss er ikke målet å ha lært hele boka utenat før vi kan begynne å resitere (’bli lest’ som vi sier). Vi utvikler det å lære utenat som en praksis. Det handler om engasjementet i det å gjøre det, og ikke baren ideen om det, som et konsept, at vi lærer den første siden og så snakker vi om det å ’være bok’. Nei, vi lærer såpass mye at vi må komme opp med en strategi for oss selv, og for at vi skal kunne dele en leseropplevelse med ’leseren’ (publikum). Uansett hvor mye du lærer noe utenat så må du allikevel fortsette å praktisere ellers vil du glemme det igjen. Hvis ’Krig og fred’ er boka du har valgt å ’bli’ har du kanskje allerede glemt begynnelsen før du kommer til slutten! Sånn sett er det å lære en bok utenat en kontinuerlig aktivitet, det finnes ikke noe endelig resultat å oppnå.

Jeg tror minnet er radikalt i vår tid. Som markedskreftene vil ha det er det å glemme er blitt en dyd og en egenskap, minnet er blitt overflødig og ubrukelig. På denne måten kan denne praksisen også leses som en anti-kapitalistisk ’gesture’, mot det spektakulære, mot det effektive. Hvis målet er å bevare disse bøkene for fremtiden så finnes det teknologi som er bedre egnet, eller i hvert fall enklere og mer effektiv. Det å lære utenat er en praksis som har en lang historie, og som i noen kulturer praktiseres fremdeles. Det å utvikle det som en praksis og å dele det med et publikum som et kunst prosjekt, er først og fremst for å skape en egen opplevelse. Jeg vil ikke påstå at vi tilfører det litterære verket noe i seg selv, men vi skaper en leseropplevelse. Bøkene, romanene, fortellingene er nærmest en ’side-effekt’ av prosjektet. Situasjonen som oppstår mellom utøver og publikum, eller ’bok’ og ’leser’, vil kanskje i første omgang dreie seg om bokens innhold. Ved siden av situasjonen som oppstår, tror jeg at minnet og opplevelsen av minnet er noe i seg selv. Vår verden defineres hele tiden av nyheter, og denne praksisen kan også sees som en motstand mot det å glemme.

Hva er minnet og hvordan fungerer det? Vi snakker om at vi ’blir’ boka, og boka blir også en del av oss. Den påvirker språket vårt, setninger kan dukke opp i ulike situasjoner. Det er ulike typer av minne. Innhold, vi vil jo lære ord for ord. (Vi blir ofte spurt om vi har lært oss noen triks. Vi har ikke det, og målet har heller ikke vært å lære mest eller raskest. Det er ikke for å vise virtuositet, men prosessen vi er interessert i.) Minnet kan fungere i forhold til innhold og mening, i en direkte forstand. Eller visuelt minne, boksiden, setninger og ord. Eller auditivt minne, rytme, lyd, når vi hører oss selv snakke det. Eller muskulært minne, akkurat som vi i dans bruker orienteringer i rommet, tempo, rytme, intensjoner, trenger vi også å lære å koordinere tunga i munnen for å kunne si og uttale setninger og ord. (Og vi oppdaget at det å kunne uttale et ord var sterkere knyttet til minnet enn forståelsen av det.)

Senere har vi også eksperimentet med det vi kaller ’second generation’ bøker, hvor vi lærer en bok utenat fra en annen ’levende bok’ ved muntlig overføring, ikke fra papir. Dette satte spørsmålstegn til kilden. Var det virkelig sånn det var, var det det du sa sist, hvordan gå tilbake og sjekke om det er ’riktig’. Er kilden sikker? Etter dette kom ideen til ’re-writing’, gjenskriving. Det å skrive ned igjen fra minnet. Hvis vi følger Fahrenheit 451 videre og tenker oss et samfunn hvor bøker igjen er blitt lovlig, slik at bøkene som nå er memorert og som eksisterer i minnet kan skrives ned igjen. Bli til bok-objekter igjen. Og igjen, først som et eksperiment. Hva ville skje? Hvordan ville disse nye versjonene være? Hva vil oppstå i denne prosessen? Uten å bestemme for mye i forkant begynte vi med dette som intensjon og utgangspunkt, og det handlet ikke om å være ’korrekt’ i forhold til originalen men i forhold til versjonen i eget minne. Den boken vi ’snakker’ (resiterer) har vi forsøkt å lære så nær originalen som vi kan. Men hva har skjedd over tid? I hvilken grad har boken og teksten forandret seg? For meg for eksempel var boksiden borte. Det har blitt en lang strøm av tekst. Men etter hvert som jeg skrev begynte bok-sidene å komme litt tilbake. Jeg hadde en slags fornemmelse av hvor jeg skulle ’bla om’. I min gjenskrevne bok er noen av sidene kortere enn andre. Minnet er ikke stabilt, det forandrer seg. Arbeidet med gjenskrivingen påbegynte i februar 2014. Tanken er at vi skal publisere disse ”nye” versjonene av bøkene. Prosjektet pågår fremdeles. (…)

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)