SEMINARIUM

Harald Fetveit — Lab for fysisk musikk

Lab for fysisk musikk

Harald Fetveit

I flyet, på vei til Seminarium#4 i Tromsø. Jeg skal ha med dans å gjøre for første gang på mange, mange år. Da mest lamper. Nå lyd.

Nå kommer jeg fra Afrika. Der fødes feilfarga folk til drittliv. Ferdig med det. Apartheid virker visst dessuten ennå. Sånt tenker jeg på. Alt rundt meg her hjemme virker litt lite prekært. Inkludert kunsten. Det er jo litt leit, altså. Dessverre merkes nok det på innstillinga mi til dette prosjektet.

Jeg skal presentere en lydinstallasjon for døve: Når man spiller av lyder som trigger et roms resonansfrekvenser, vanligvis i bassområdet, oppstår rytmer i noen punkter i rommet. Det er der lydbølgene forsterker hverandre. Spiller man av lydene tilstrekkelig høyt, kjenner man rytmene i kroppen. Ved å bevege seg inn i og ut av punktene og mellom egne punkter, kan man lage sin egen komposisjon. Som en bivirkning lager man også sin egen koreografi. Sånn havna jeg på dette flyet. På vei tilbake til et dansemiljø jeg ikke kjenner særlig godt lenger. Jeg lurer på om det er omtrent som det var. For meg, sånn halvveis utenfra, var det alltid hyggelig, men kanskje litt homogent i måten folk tenkte og snakka sammen på. Også var det liksom innhylla i ei sånn lav, høflig tåke. Også fantes hverken Seminarium eller Bevegelsen. Håper det gjør en forskjell!


Nå er jeg i Tromsø. Tromsø er en fin by. Nesten alle jeg treffer her har kommet ens ærend fra Oslo. Jeg skjønner at hele landet skal få glede av Seminarium. Det er jo hyggelig, men jeg klarer ikke unngå å spørre meg sjøl om det er lurt. Mange klager over hvor mye av kulturpenga som havner i administrasjonene. Jeg skulle likt å vite hvor mye som ender hos flyselskap og hotell. Kunne vi vært sammen på en annen måte og brukt reisepenga selv? (Eller sendt dem til Afrika? Eller kanskje fått hit noen fler folk, så vi slapp å være så få?

Når det er sagt, så er det fint å være sammen. Ikke bare fordi det er usedvanlig hyggelig, for det er det jo. Det virker veldig viktig at folk får snakka sammen og lufta ideene sine. Realitetssjekk. Det må være en lettelse å oppdage at man kan bruke dagene på mer spennende ting enn å fundere på om det som skjer på scenen skal hete dansert eller dansekonsert. Ikke at jeg synes jeg trenger å kritisere slikt så veldig. Det holder forhåpentligvis at ting blir sagt, så blir man ferdig med dem. Nå er det gjort, så da kan alle ta fatt på mindre friksjonsfrie ting. Lurer på hva det kan bli. Det skal nok bli umulig nå etter Seminarium å starte ny produksjon i samma tralten – uten at det er ren prokrastinasjon?

Vi har fått en sikkerhetsbrosjyre som likner den fra flyet. Tegningene viser hvordan vi skal oppføre oss, at vi skal være hyggelige mot hverandre og ikke snakke på en måte jeg misforsto som oppkast. Trengs virkelig denne brosjyra? Hvis det er noe man skulle kunne spy av her, så er det jo kanskje nettopp det at litt for mange snakker hverandre litt for mye etter munnen. Jeg sitter igjen med inntrykket av at det er veldig mange ømme tær i dansemiljøet. Da kan det selvsagt være vondt å få fart framover.


Ooops. Hva skjedde? Det er jo over allerede og jeg sitter i Oslo og prøver å huske. For nå skal det skrives viktig oppsummering.

Høydepunktene: Janne Eraker, Jørgen Knudsen, været og tre hvalfinner som stakk opp av sjøen et par hundre meter fra kaia. Step og støy er gøyalt sammen, og humor er helt klart en form for høyere intelligens. Hvorfor? Fordi den rykker sakene litt ut av det vante, så vi kan se dem fra en litt annen vinkel. Og hva skulle vi gjort uten Jørgens mildt torpederende kommentarer? Som rykker sakene litt ut av det vante, så vi kan se dem fra en litt annen vinkel. De tre hvalfinnene gjør at jeg kommer til å huske hele sulamitten og været gjorde at jeg var utendørs og fikk sett dem. Resten? Det er visst litt for mye i denne suppa som har litt for lik ettersmak. Det ble liksom ikke helt spennende. Og selv om installasjonen min skilte seg veldig fra resten fordi den jo var noe helt annet enn en danseproduksjon og aldri har vært i fingra på en koreograf eller en danser, så tenkte jeg ikke at den gjorde noen stor forskjell, for den stilte ikke noe spørsmål ved hva denne dansinga skal være for noe, og tilbød ikke andre problemer enn luskusproblemer.


Men det var en fin tur og mange ålreite folk. Det er et skritt på veien. Det blir sikkert greie på ting etterhvert.

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)