SEMINARIUM

Janne Eraker og Bruno Ferro Xavier da Silva — en improvisasjon med en musiker og en danser

en improvisasjon med en musiker og en danser”

Janne Eraker og Bruno Ferro Xavier da Silva

Seminarium#4 presenterte Bruno Ferro Xavier da Silva og jeg en kort komposisjon og en 15 minutters improvisasjon. Bruno spilte på sin bassgitar, i tillegg til diverse sample-leketøy og lignende, mens jeg steppdanset rundt i rommet og på de forskjellige platene jeg fikk låne av Hålogaland teaters verksted. Vi valgte å vise en komposisjon og en improvisasjon slik at publikum skulle få se hvordan vi fungerer sammen når vi har en plan, og når vi ikke har en plan. Bruno og jeg jobber sammen i flere forskjellige prosjekter. Et av dem er Ventriloquism, der han så å si er buktaleren, mens jeg og andre musikere følger hans dirigering og kommandering. Et annet prosjekt er improvisasjonstrioen VANG! (eng.: Catch!), sammen med en steppdanser til. Vi har også et lite prosjekt som heter The Covers, hvor vi fordyper oss i rockemusikk som for eksempel Led Zeppelins Dazed & Confused.

Publikum ble oppfordret til å leke med forskjellen på å se og høre det som skjedde på scenen (det vil si lukke øynene for å isolere lyden, og å lukke ørene for å fokusere på bevegelsene). Hensikten med dette var å lede publikum til å oppleve steppdansen som musikk og lyd, i tillegg til at jeg var nysgjerrig på publikums reaksjon og tilbakemelding om dette.

Det som gjorde mest inntrykk på meg i løpet av Seminarium#4 var måten vi snakket om det som ble presentert. Det ble mye diskusjon om begreper, definisjoner og enten/eller-spørsmål. Identifiserer jeg meg som danser eller musiker? Er dette musikk, eller er det dans? Er dette en konsert forestilling eller en koreografi konsert? Hva kommer først, lyd eller bevegelse? Er disse likestilt?

Det som kommer først for meg er intensjonen og behovet for å formidle noe, og så bruker jeg alle midler jeg har for hånden. Dansen og lyden er fysisk forbundet til hverandre i min kropp. Alle bevegelsene jeg gjør har en funksjon. Form follows function, som man sier. I tillegg til å produsere lyden understreker bevegelsene også musikken på en visuell måte, og kommuniserer de til mine med-spillere og til publikum. Samtidig er det å bruke hele kroppen en måte å være mest mulig til stede i det jeg gjør. Da blir funksjonen av bevegelsene jeg gjør ikke bare å sørge for en så presis lyd / klang / rytme som mulig, men også å komme i best mulig sinnstilstand for å kunne improvisere. Kanskje litt som en pianist som ”overdrevent” beveger seg over pianoet, eller en dirigent som dramatisk veiver med både stokken og resten av kroppen. Som performer har jeg skjønt at forestillingens kvalitet er avhengig av at jeg er uhemmet og uendelig sjenerøs i forhold til både publikum og mine medspillere.

Et annet tema var hvor vidt man som publikum på forhånd er informert om det som skjer, for eksempel om sammenhengen mellom triggere og computeren, eller hva som er rammene for improvisasjonen, og om det hele er improvisert eller koreografert. Siden dette var et seminarium hvor vi snakket om noe spesifikt (lyd og bevegelse, rytme og dans), tiden var begrenset, og kunstneren skulle få fram et poeng, så ble det jo nyttig å vite noe om hva man så på. Samtidig lurer jeg på hvor vidt dette er viktig i en ren forestillingssituasjon, og om (og hvordan) man burde ta hensyn til hvilket publikum man har. Jeg skulle ønske meg at forestillingen i seg selv er nok, som kunstnerisk helhet og uttrykk. At det ikke er nødvendig å vite på forhånd hva som er rammene, at forestillingen er nok i seg selv. At forestillingen handler om noe mer enn (de tekniske) rammene.

Stemningen på Seminarium #4 var god, og det var et herlig publikum å opptre for. Alle var veldig interesserte, og alle hadde en bakgrunn og referanser som var relevante for temaet. Av og til registrerte jeg en generell tendens til å ville gi feedback til kunstneren, om hvordan det (kunsten, forestillingen, koreografien, ideen) kunne blitt enda bedre. Denne konstruktive kritikken (eller personlige meningen) skaper en slags ”skole”-situasjon som synes jeg trykker på kunstnerens rolle, og kan demonstrere at publikummeren ikke aksepterer kunstnerens valg. Jeg har følelsen av at dansekunstnere forventes å stille seg ydmyke og lærevillige i forhold til mestere, kritikere og publikum, og at dette kan virke negativt på dansekunstneres emansipering og utvikling av sin egenhet. Hvordan kan man lære en kunstner å være seg selv på en mest mulig interessant og autentisk måte? For meg så skjer dette i praksis og samarbeid med andre, kanskje helst nettopp utenfor dansemiljøet.

Det å jobbe mye med (impro-, rock- og eksperimentelle) musikere har virket veldig frigjørende på meg, og har gjort meg mye mer bevisst på min identitet og stemme som dansekunstner. Jeg tror dette aspektet hittil har vært en av de viktigste erfaringen jeg har hatt i mitt samarbeid med musikere. En av konklusjonene i Seminarium #4 var at dansekunsten kan ha godt av å samarbeide med vidt forskjellige fagfelt og at vi burde oppsøke mye ”sprøere” samarbeid enn det vi tror er mulig. Ja!

Hvis det var en ”del 2” på Seminarium #4, så skulle jeg gjerne ha fått prøve ut alle de forskjellige konseptene, teknikkene og metodene som ble presentert. Det å bruke stemmen, og ha tekst eller rett og slett prate på scenen, å bruke sensorer og software, loop maskiner og effekter som et ekstra elementer, og å samkjøre timing ved å bruke tekst. Eller å jobbe med en koreograf som bruker min improvisasjon og etter hvert legger det fast i koreografi. Det hadde også vært interessant å se deltagerne utføre hverandres presentasjoner, og hvordan presentasjonene da ville forandres i uttrykk og mening.

Tusen takk til Dansedyrkerne for et inspirerende seminarium!

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)