SEMINARIUM

Bak snøgjerdet

Tatjana Andreeva og Gerd Elin Aase

Jeg sitter og tenker på hvordan vi snakker. Om dans, om og med hverandre, om hverandres arbeid. Og tenker da at ord ofte kan bli
så store at de ikke nødvendigvis skaper rom for alle stemmer,
så tunge at det begrenser mulighet for fri utfoldelse og lek,
og tidvis også så tørre at man kjenner på behovet for å hoppe i havet.

Mitt bidrag under Seminarium#4 handlet i stor grad nettopp om ord og det å snakke. Om ordlyd, hvordan vi sier fram ord, og hvordan det i sin tur kan påvirke bevegelse. Jeg kokte alt dette ned til en veldig konkret metode, og serverte det hele med jernhånd. Denne epistelen kan sees på som min fordøyelsesprosess, fra ordet i munnen til... ja, la oss gå inn i detaljer.

Først og fremst vil jeg peke på dette ordet epistel. For et ord! Det skal jeg ærlig innrømme at jeg aldri har brukt før nå. Det gir meg bibelsk ettersmak i munnen, og sender tankene over på religion, noe jeg (i likhet med mye annet) stiller en del spørsmål ved. Og når jeg først har kommet ut på såpass dypt vann såpass tidlig, så kan jeg vel også tillate meg å trekke tråden videre til et relatert konsept som også har en tendens til å gi bismak: tanken om å representere den absolutte sannhet.

Nå i ettertid spekulerer jeg i om mitt bidrag under Seminarium#4 kan ha smykket seg med nettopp en utstråling av å representere en absolutt sannhet. Og i en minimal og strengt avgrenset kontekst, som praktisk bruk av metoden jeg presenterte til å oppnå et spesifikt bevegelsesuttrykk og stemning , vil jeg driste meg til å påstå at det faktisk er den absolutte sannhet å forholde seg til.
(Jeg må her bare benytte anledningen til å påpeke at jeg ikke beskjeftiger meg med å skape koreografi, heller stemninger, eller anledninger til sameksistens mellom de tilstedeværende)

Ja, innenfor denne konteksten forbeholdt jeg meg retten til å være såpass totalitær, dog samtidig reflektert over det faktum at jeg ikke sitter på noen universell sannhet, aldri har gjort det, og heller aldri kommer til å gjøre det. Og med tanke på dette, var det en lettelse å få tilbakemeldinger som, ikledd den forsiktighet og respekt som henvendelser til en kunstner på programmet tross alt skal være ikledd, forsøkte å dekonstruere metodens totalitære særpreg, og åpne opp for en mer demokratisk struktur, kanskje spesielt i sympati med de dansere som må forholde seg til en slik arbeidsmetode.

Det gjør meg glad å se at verdier som frihet og retten til innflytelse er noe man intuitivt ønsker å verne. At dette er grunnleggende verdier som ikke må forbigås i et større perspektiv, er noe jeg absolutt tror på, uten å... Nei, vent. Her må jeg faktisk blunke, for her tar jeg meg selv i å ikke klare å la være å føle at når jeg tar avstand fra én absolutt sannhet, så åpner jeg opp for at en annen får vokse fram. I skrivende stund ønsker jeg å konkludere dette avsnittet med at jeg i den snevre konktekst som min egne praksis utgjør, bak veldig åpne gardiner, og i lyttende, men ikke nødvendigvis konformerende dialog, gir meg selv all rett til å være den mest rigide hobbydiktatoren det frie kunstfeltet har hatt gleden av å avle fram. (Og for ordens skyld; her bruker jeg ordet konkludere i dets minst konkluderende betydning, heller mer som en liten pust i bakken – konklusjon som en forbigående tilstand.)

OK, nå skal jeg forsøke å trekke fram noen ord (i en veldig fritt omformulert form og ikke direkte sitat) som ble uttalt under en av våre diskusjoner i plenum under Seminariumshelgen, og som traff meg av den enkle grunn at de underbygger en foreløpig vag tese i forhold til performativitet, som jeg sitter og ruger på:
At en handling er intuitiv, og skjer innenfor de konstruerte rammene av det vi populært kaller for «i øyeblikket», er ikke ensbetydende med at handlingen har en klar formidlende karakter og en uttrykksmessig verdi.
Apropos temaer som er over middels ladet... Kunstnerisk verdi, frihet VS struktur, hierarkier i alle farger og fasonger, og igjen dette med sannheter. Alt dette danner et lett paralyserende terreng å forholde seg til i mitt hode, og resulterer i konstant forhandling med meg selv rundt hvor jeg skal plassere meg i dette terrenget.

Seminarium#4 fungerte her som et hendig navigasjonssystem. Som en arena og møteplass for aktører som alle, direkte eller indirekte, også må forholde seg til sin plassering i dette terrenget, gav det meg et overblikk over andres, og et perspektiv på mine egne koordinater. Og jeg, som er såpass glad i system og orden som jeg er, synes det er en interessant observasjon at slik kartlegging av hvor man står kunstnerisk i forhold til hverandre veldig naturlig danner et grunnlag for videre systematisering i ulike kategoriserte grupperinger – selve byggeklossene i hierarkiske system...

Og når jeg nå begynner å komme meg til enden av denne teksten, godt nedover i fordøyelsesystemet, så kan jeg til og med begynne å skimte konturene av noe mer eller mindre konkret – for eksempel at jeg vanligvis har en tendens til å plassere meg i ovenfornevnte terreng etter følgende kriterier:
Jeg skal stå støtt, og samtidig ha optimal bevegelsesfrihet til å utfordre denne stødigheten.

Og om dere så langt i denne teksten ikke har fått følelsen av at beskjedenhet er mitt mest utpregede karaktertrekk, så gjør dere det iallefall ikke nå, for jeg må sannelig avslutte det hele med å meddele at jeg er løselig fast bestemt på å holde meg til mine små, absolutte sannheter en stund til, minst. Og oppfordrer forsåvidt også alle andre til å holde godt fast på sine.

Så, til Dansedyrkerne:
Takk for Seminarium.
Takk for at dere sår frø.
Og i mitt tilfelle:
Takk for «maten»,
som gjennom denne fordøyende epistelen blir gjødsel for framtidig arbeid!

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)