SEMINARIUM

Ses i min nästa pjäs

Pia Maria Roll og Impure Company ved Ida Gudbrandsen og Loan Thanh Ha

Vi ble invitert til Seminarium#5 for å snakke om ”Sees i min nästa pjäs”, en forestilling som var et samarbeid mellom Impure Company representert av Loan Ha/Ida Gudbrandsen og Pia Maria Roll. I utgangspunktet et prosjekt vi alle var litt skeptiske til å gjøre sammen. Hvorfor? Fordi vi opplever et slags automatisert hierarki i måten man vurderer tekst opp mot bevegelse i sceniske uttrykk. Teksten «vinner» og det fysiske blir lett lest som en deskriptiv bærer av mening. Har vi noensinne sett gode eksempler på at det fungerer? Det skulle vise seg å være flere slike motsetningspar i spill i produksjonen: profesjonelle utøvere i møte med og på scenen sammen med ”virkelighetsaktører”; de i kraft av det de har opplevd i virkeligheten; en verden utenfor teatret. Teatrets tekstlige logikk vs. dansens bevegelseslogikk, den eksplisitt politiske agendaen til Pia Maria vs. det implisitt politiske prosjektet Impure kan sies å være, og ikke minst ”realisme” vs. poesi. Vi ser dette som ulike lag, ulike språk, ulike perspektiver.

Som en del av presentasjonen viste vi starten av forestillinga fordi den eksemplifiserer noen av disse motsetningene og sammenstillingene. Tidlig i prosessen identifiserte Pia Maria nettopp det å sette opp disse ved siden av hverandre og la dem påvirke hverandre, som en hovedtanke i prosjektet. Målet var å klare å beholde en type flerstemthet, en insistering på at ulike dramaturgier, ulike perspektiv og språk eksisterer parallelt, og at det gir mening og forstå dem som en helhet. Det er kunstnerisk motivert, men blir også en politisk, etisk og filosofisk undersøkelse.

Vi snakket om scenografiens utvikling som en mulig måte å se dramaturgien i forestillingen på. For oss var disse fem ”flakene” av sammensydde plagg et sted der Impure kunne møte virkelighetsaktørene. I arbeidet med flakene gikk vi inn i noe som var reelt og materielt og forsøkte å skape poetiske rom og bilder som historiene fra virkeligheten kunne tåle. Var det potensial for å gjøre mer her, spurte Venke i samtalen, kunne vi dratt det lenger? Ja. Nå tror vi det. Men i prosessen var det andre hensyn i sving også. Som det må være når man jobber med folk som ikke er profesjonelle. Som handler om etikk og det å være sammen og være mennesker og lytte, lytte, lytte.

Vi snakket litt om dramaturgien i prosessen, og hvordan vi jobbet sammen nesten hele tiden og at arbeidet med teksten og arbeidet med bevegelsene ikke var, eller kunne være, adskilt fra hverandre. Kanskje på samme måte som vi ikke vil eller tror at kunsten kan være adskilt fra virkeligheten. Vi må ta innover oss at det ligger gamle damer på private sykehjem med bleier fulle av tiss, fordi ledelsen først og fremst er opptatt av å spare penger.

Men hva sa vi egentlig om dramaturgi? Sa vi det vi tenkte om at dramaturgiske valg er uttrykk for ideologi? At det er forskjell på å ville underholde og å ikke være redd for å kjede publikum? Vi gjorde jo ikke det. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn vi trodde å snakke om dramaturgi. Det var ikke alltid det var så lett å skjønne hva andre mente når de snakka om det heller. Kanskje først og fremst fordi forsøkene som ble gjort på å definere hva hver enkelt mente med begrepet og hva det betyr i arbeidet med dans, aldri ble mer enn sprikende?

Likevel opplevdes sammenstillingen av alle prosjektenes presentasjoner og høyttenkning på en eller annen måte meningsfull. Folks evne og vilje til å dele raust og være sjenerøse med hverandre gjør oss varme om hjertet. Dramaturgi opptar større plass i hjernen enn tidligere. Seminarium#5 opplevdes som en arena der vi kunne gnisse våre ideer og forestillinger mot andres.

Det at alt skal formuleres som spørsmål opplevdes imidlertid som begrensende. Som om ikke alle på Seminarium#5 kunne være i stand til å formulere påstander, meninger og observasjoner på en måte som ikke virker støtende. Det tror vi folk kan. Og vi tror også sånne ytringer kan være fine igangsettere for dialog og ettertanke, og ikke minst: legge til rette for at reell meningsutveksling kan finne sted, og ikke bare kommuniseres gjennom metertjukk undertekst til et spørsmål. Samtidig kan man kanskje si at denne begrensningen skapte en annen dynamikk i samtalene utenfor den organiserte tiden, som selvfølgelig er en viktig del av Seminarium#5. Å rope til hverandre over en øl på Dirty Nellie opplevdes som absolutt nødvendig.

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)