SEMINARIUM

Myke menn

Alexander S.L. Aarø
«Myke Menn»-prosjektet er for meg, på dette tidspunkt, en beholder der alle mine interessefelt som utøver i en performativ setting blir utspilt. Arbeidet blir dermed over tid en studie og stadig utforskning av disse interessefeltene. Vi kan snakke om et performativt landskap. Samtidig er roten av arbeidet forankret i møtet med min motspiller/medspiller og dermed også med mine egne reaksjonsmønstre i dette møtet.
Gjennom visningen av «Myke Menn»-praksisen og deltakelsen i diskursutviklingen på Seminarium#6, har jeg blitt mer bevisst på hvor essentielle begrepene "følelser" og "det normative" har vært for å gå i dybden av dette arbeidet.

Materialet som oppstår i praksisen vår kommer ofte til uttrykk gjennom historier eller fysiske utbrudd, og jeg observerer i meg selv at disse historiene og utbruddene som oftest kommer som en spontan reaksjon på følelser. Vi som utøvere har investert noe personlig i prosjektet og i praksisen, ikke minst temaer vi har et emosjonelt forhold til, noe som gjør at vårt behov for å hamle opp med situasjonene vi står i, eller kontekstualisere/bortforklare valgene som blir tatt underveis, ofte manifesteres gjennom disse historiene og utbruddene.

"Det normative" er også noe jeg som utøver nesten blir tvunget til å forholde meg til, og ofte prøver å løsrive meg fra. Følelsesspillet og spillet med og mot det normative gjør at det oppleves som noe er på spill og at forventningene jeg selv har, min medspiller har, og publikum har, er med på å skape potensielle valg som jeg kan bruke eller bryte med.


Erlend Auestad Danielsen
I arbeitet med presentasjonen av «Myke Menn»-prosjektet ved Seminarium har det vore mykje drodling kring mange ulike ideer, val, tankar og korleis formidle i korte ordelag kva vi held på med. Dette har vore utfordrande fordi eg som utøvar og medskapar ikkje har hogga sanningane i stein og er veldig open for kva vendingar «Myke Menn» kan ta. Vi måtte ta nokre val som vi sjølve meinte var representative i forholdt til kjernen i prosjektet og i forhold til temaet i Seminarium#6. Det var ein måte å avgrense prosjektet slik at det ikkje vart så stort, landskapet og vår lille røynd kom i oversiktlege utsnitt som gav meg som både utøvar og medskapar fine erfaringar. Det var godt å dele dette prosjektet med folk som har drive på med og har sett mykje dansekunst gjennom åra, som også kunne setje fingen på og ordleggje seg på ein konstruktiv måte over korleis dei oppleva utrykket og det vi visa fram. Det er så vanleg å dele med seg i scenisk samanheng og få mange tilbakemeldingar om kor flink ein er, men på Seminarium fekk vi jo spørsmål og perspektiv på det folk såg, og ikkje om dei tykte eg var ein flink dansar. Og for å spinne vidare såg eg etterkvart på  "Myke Menn"-prosjektet i seg sjølv som ein tredje partnar. Prosjektet styrer jo på ein måte med sitt, og det har sine kjensler, og oppfatningar over kor det vil at det skal gå. Ved å avgrense landskapet er det også enklare å høyre stemma til sjølve prosjektet og ein får eit mykje klarare oppfatting av det ein saman arbeider med å få i hop.

Seminarium#6 for meg handla veldig mykje om å setje alle deltakarar på same line, kor vi kunne møte kvarandre utan at til dømes CV og posisjon ang karriere var i fokus. Eg vart så glad av å kjenne mine ord verdig i samband med andre som har heldt på med dette i årevis. Det gav meg mykje personleg, eg følte meg som ein ressurs, alle var ein ressurs for kvarandre.

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)