SEMINARIUM

Karen Foss og Suzie Davis — stille rasende konsentrasjon

stille rasende konsentrasjon

Karen Foss og Suzie Davis

Dans og bevegelse – normativitet. Forbindelser, sammenhenger, avstander, fravær?

En refleksjon over hvordan og hvorfor normativitet og dans forholdene inneholder utfordringer og spenninger.

Dans som koreografisk arbeid og som uttrykksmulighet, inneholder flytende overganger mellom hva som er alminnelig hverdagslig bevegelsesformer og arrangerte former for bevegelses-samlinger. De siste 100 årene har en bredspektret og kunstnerisk undersøkelse pågått, i grense-landet mellom kunstferdig bevegelseskunst og interessen for kroppsbevegelsers alminnelige former, hvor særlig samtidsdansen har dette som en forskningsvinkel og gjerne også som ferdig fortelling. Sammenhenger mellom og undringer over - en opprinnelig naturlig og derfor også regnet som normal kroppsutfoldelse og ett kunstnerisk arbeid som nytter bevegelse samlet og arrangert på bestemte måter – er spørsmål basert i en pågående demokratiseringsprosess.

Det dukker opp spørsmål rundt – subjektivitet og objektivitet og – normalitet/uregelmessighetnår man arbeider med koreografisk kunst.

• Kan dans organiseres som koreografisk arbeid, uten bruk av objektivitet/subjektivitet, særlig i fbm en tradisjonell deling mellom sal/tilskuer og scene/utøver?
• Hva skal være normalitets-forståelsen i ett kunstferdig og konseptuelt kunstferdig utarbeidet framføringsverk?
• Hvordan kan kunstnerne kommunisere om kompliserte (sosiale/politiske) forhold, i sceniske og danseriske former, uten at det samtidig kan bli for belærende, pedagogisk eller på andre måter, opplysende på måter som fortrenger respekten for publikums egen subjektivitet og fortolknings-fylde: Hver og en tilskuer har sin egen forståelse av ett kunstverk, men samtidig opptrer tilskuere samlet som en (1) hel gruppe?
• Hvilke tema kan fungere som normalitets-tema for allmenn interesse og (offentlig) drøftelse?
• Hva kan regnes som normal kroppsutfoldelse og hva kan regnes som ”normal” danseferdighet?
• Kan dans i kunstferdig/kunstlete former, belyse allmenne og aktuelle tema eller har den bedre mulighet for egne og ”unormale” fortellinger?

Refleksjon over kfQW framlegget. (dag 2)
Med utgangspunkt i kfQW produksjonene fra år 2007 – 2015, utøvde Suzie Davies/danser og Karen Foss/skapende kunstner og prosjektansvarlig, ett praksis-basert foredrag, med bruk av filmdokumentasjon og fysisk gjenfortelling av koreografiene og i tillegg ordforklaringer på form – og fortellerløsningene som er valgt, opp igjennom årene. Karen Foss forklarte mer inngående, hvilke formvalg som ble nyttet, for å forsterke hvordan den kunstneriske fortellingen skulle kunne kommunisere fram til publikum. I denne forklaringen forklarte hun også paradoksene ved det å skulle lage virkningsfull fortelling, dvs. hvordan informasjonen i kunstverkene manipuleres og bearbeides for å gjøre inntrykk og legge avtrykk hos publikum. Samtidig pekte hun på at det finnes ett press internt på settet og i alle ferdige kfQW produksjoner, rundt hvordan skal en sterk fortellerintensjon vektes med en vurdering av hvor mye ett publikum er i stand til å ta inn over seg? For henne er dette en undring i hver prosjektfase og for hvert ferdige verk, hvor usikkerheten blir en del av fortellingen.

Foredraget hadde en varighet på rundt 25 minutter og dertil rundt 20 minutter for spørsmål og svar, inkl. spørsmål fra salen. Drøftelsen ble ledet av to debattledere Venke Sortland og Hild Borchrevinck, begge med interessante og utfordrende spørsmål, ment å belyse kunstneriske intensjoner og undringer.

Refleksjon over Seminarium som drøftelsesrom. Arrangementet var organisert på følgende (gode) måter:
• Det ble gitt tydelig og oversiktlig forberedelsesinformasjon i forkant av gjennomføring.
• Ordningene for reise, diett og opphold fungerte.
• Framvisnings/foredragsrommet var ett godt og stort og egnet dansescene, med tilgang til lys, lyd og annen teknikk.
• Staben involvert på teateret var hjelpsomme og løsningsorienterte.
• Debattløsningen fungerte med en forberedt retning for spørsmålene og med en åpenhet til både kunstnerne involvert og til nysgjerrigheten i publikum/hos deltakerne.
• Spennet i program-sammensetningen gjorde at de ulike kunstnernes tanker og refleksjoner, kunne forstås i forhold til hverandre, samtidig som hver og en av framleggende fikk en selvstendig plassering med rom for forståelse for det enkelte prosjekt og de forskjellige kunstnernes beveggrunner og valg.
• Filmdokumentasjon for i arkivbruk ble distribuert på informative og hensiktsmessige måter.
• Det kunne vært gitt mer-informasjon i skriftlig form, om deltakerne og dagsinnholdet ved ankomst.

TAKK FOR AT kfQW ble spurt om å delta og vi fikk bidra! TAKK TIL DANSEDYRKERNE: Kristine Karola Øren, Sidsel Pape, Snelle Hall og Per Roar Thorsnes!

Pilotprosjekt (2011)
SEMINARIUM#1 (2013)
SEMINARIUM#2 (2014)
SEMINARIUM#3 (2014)
SEMINARIUM#4 (2015)
SEMINARIUM#5 (2015)
SEMINARIUM#6 (2016)